Professor Elisabeth Brix har gjort det du aldri skal gjøre, gått inn i Labyrinten to ganger mens den er på samme sted. Hun utfordret skjebnen og nå har hun forsvunnet et eller annet sted inne i den store og mystiske labyrinten. Den dukker opp på forskjellige steder i verden, til forskjellige tider, blir maks en uke på hvert sted, og så forsvinner den igjen. Oppgaven til teatergjengerne er å lete etter professor Brix.

Slik er rammen rundt teaterstykket «Labyrint». For første gang i Norge, og kanskje i verden, blandes teater med virtual reality. Publikum går alene gjennom den finurlig oppbygde labyrinten i Arbeideren i Ålesund, og må flere steder ta på seg et apparat som tillater oss å se det labyrinten vil skjule. Det er her virtual reality kommer inn.

Økt puls

Det nærmeste jeg har vært noe som ligner «Labyrint» er da jeg opplevde kritikerroste «Sleep No More» i New York. Også det er interaktivt teater, men uten virtual reality. Der «Sleep No More» er grandiost med voksen og dramatisk tematikk, er «Labyrint» mer eventyraktig og lekent. Vårt eget barneteater har dessuten en mer vellykket historiefortelling i det hele. Likhetstrekkene til «Sleep No More» er likevel så store at jeg vil anta at publikumssuksessen fra over dammen har vært til inspirasjon. I begge teaterstykkene er du en slags aktør, og du er alene. Man går ensom gjennom de gåtefulle rommene og gangene, og må selv velge hvilke dører vi skal gå gjennom.

Mens du går er opplevelsen badet i en skummel, men samtidig tiltalende, musikk. Dette er ungdomsteater fra tretten år, men selv en voksen teatergjenger som meg fikk økt puls og kjente spenningen sitre i kroppen underveis. Vel å merke på en god måte, du blir ikke redd.

Sømløst

Opplevelsen inne i labyrinten er altoppslukende, interessant og nervepirrende på én og samme tid. Universet teamet bak forestillingen har skapt er mangefasettert. Dette er Karen Blixen (neppe en utilsiktet likhet med professor Brix), møter Jakten på den røde diamant (rød rubin i teaterstykket), møter Indiana Jones, møter sirkus, møter kosmos, Egypt og dataspill. Tiden har opphørt, for dette er fortid og fremtid på én gang. Høres det forvirrende ut? Inne i labyrinten er det både logisk og sømløst.

Virtual reality-snuttene vi opplever har en sugende kraft og er flott laget. Du gjør som stemmen i ørene sier, for du TØR ikke å gjøre noe annet enn å stå helt stille når hun beordrer deg til å gjøre det, og når hun sier gå to skritt bak NÅ, så går du to skritt bak.

Gode assistenter

Hovedrolleinnehaveren, professor Brix kan vi bare høre stemmen til og se på bilder, men det føles veldig som om hun er der likevel. Labyrinten er full av små beskjeder hun har skrevet. Noen av dem stikker i hjertet.

De fysiske menneskene vi møter, er professor Brix` assistenter, spilt av dramaelever fra Fagerlia videregående. De har en til en-kommunikasjon med teatergjengerne og er rent fysisk tett på publikum. Slik mister de distansen som naturlig oppstår i et tradisjonelt scene/sal-format. Settingen er krevende, men skuespillerne takler det til fulle.

Det eneste jeg har å utsette på «Labyrint» er at jeg gjerne skulle ønsket at det varte lengre. Ute av boblen som Barneteatret Vårt denne gangen har skapt ønsker jeg meg helst inn igjen med én gang. Jeg vil oppleve mer, se det igjen. Dette er nyskapende teater av høy klasse, garantert verdt en halvtime borte fra sola som skinner over Sunnmøre i disse dager.

Den ser gammeldags ut, boksen hvor du opplever virtual reality, men det du ser er veldig moderne. Foto: Arild Moen, Tingh Kommunikasjon / Barneteatret Vårt.