Regnestykket var enkelt (til enkelte kverulanter: Det er hva jeg har i lommeboken til enhver tid som gjelder, den økonomiske effekten i løpet av et år er underordnet (diskusjon slutt)): Det var billigere å kjøre på jobb enn at vi tok bussen.

I 2017 er dekningen på busser i Ålesund cirka tre prosent. Dette er en nedadgående trend mens resten av Norge opplever økning. Busspriser og -avganger er dårligere enn noen gang. Fleksibiliteten er svært lav, bestillingsruta blir brukt av eldre, mens de under 50 bruker den minimalt.

Sykling er blitt populært i Ålesund. Ikke takket være trender andre plasser i Europa, men mer et resultat av TV2 sine sendinger fra Tour de France o.a. I tråd med byutvikling andre steder i Europa lanserte jeg en idé. I tilknytning til rehabilitering av Løvenvoldbakken mente jeg det var naturlig å enveiskjøre den for så å legge inn sykkelfelt. Dette som en naturlig del av et løp som kunne fortsette innover Volsdalen (som Vegvesenet skulle rehabilitere fortauet året etter) og videre inn Nørvegata og over Borgundbroa. Dette ble tatt opp i bystyret som et forslag om å få utrede dette. Det ble nedstemt.

Jeg skrev et langt brev til Syklistenes Landsforbund der de svarte at det er nettopp slike holdninger de kjemper mot. Det kan hende det er en tilfeldighet, men rett etter dette kunne Ålesund kommune gå ut i Sunnmørsposten og fortelle at de brenner for sykling og at de ønsker sykkelvei i hele Ålesund. Dette hadde de tegnet, ifølge dem selv, men de ville bygge hele veien under ett, og det var da et kostnadsspørsmål for Robek-kommunen Ålesund.

Vel, hadde vi fått utredet sykkelvei da vi ønsket det hadde Ålesund kommune, til tross for Robek, kommet langt i utbyggingen. Første besparelse hadde vært under rehabiliteringen av Løvenvoldbakken, den andre hadde ikke kostet kommunen noe som helst da det var Vegvesenet som finansierte Volsdalen.

Videre kunne de spart masse hvis de la en plan om å bygge sykkelveier hver gang en gate i det naturlige gateløpet skulle rehabiliteres.

Så til bussene. Jeg kjører på jobb hver dag. Hver dag sitter min kone og sønn på. En hobby jeg har er å telle «enhodede» biler. Hver dag mister jeg tellingen. Ålesund har, helt siden kåringen startet, vært den minst sykkelvennlige byen i Norge. Som nevnt er bussdekningen nedadgående. Hva kan gjøres?

For det første må ansvaret for planlegging av bussruter flyttes fra fylke til kommune, eller sågar til lokalt busselskap. Deretter bør prisene senkes som et initiativ til at flere tar buss. Videre må avgangene være mer fleksibel og at seviceruta blir erstattet av noe annet. Det jeg tenker på da er noe jeg fikk prøve i Trondheim i fjor – førerløse busser. Dette er busser som tar ca. 10 til 15 passasjerer, og er ikke avhengig av gps-signaler for å navigere. Selskapet Ruter (tidligere Oslo Sporveier) skal bestille mellom 50 og 100 slike busser. Nettbuss kan da opprette noen «hubber» eller knutepunkt.

Førerløse busser går kontinuerlig mellom hub og nærområde, mens fra hub til neste hub går vanlige busser, gjerne elektriske eller på bio-metan av matavfall eller metangass fra bæsj. Så vidt jeg husker går busser i Bath i England på bio-metan, mens to busser går på metangass av bæsj i Oslo. Naturligvis vil ikke Nettbuss trenge så mange sjåfører, men desto flere som følger opp vedlikehold og annen oppfølging med bussene. Enkelte hubber kan sågar være servicesenter med kafé, butikker o.l. Listen er uendelig.

Ålesund kommune bør legge planen om en enkelt utbygging av sykkelfelt død, og planlegge rehabilitering av gater i et naturlig gateløp for sykler. Nettbuss og Ålesund kommune går sammen om å planlegge fremtidig busstilbud.

Dette vil gjøre Ålesund til et eksempel til etterfølgelse. Samtidig, takk for at Ålesund kommune har involvert Gehl Architects i planleggingen av den framtidige byen.

Kyrre Bebomgert