Allerede som ung jente hadde jeg sterke blødninger som begrenset meg. Stadig bekymring over å «lekke» og smerter i tillegg satte en demper på mange aktiviteter og ofte på kvaliteten av nattesøvnen. Slik er det å være kvinne.

Da min eldste datter fikk mensen, fikk hun beskjed om å prøve å bli «venn med naturen». Ikke vits i å investere negative følelser, irritere seg. Slik er det å være kvinne.

Så ble det verre. Blødningene ble så kraftige at jeg gikk i «shuttletrafikk» på do. Selv et frisørbesøk på én time kunne være en logistisk utfordring.

Så nevnte jeg min situasjon i forbifarten til en gynekolog, og hennes beskjed var entydig: Slik skal det ikke være!

I utgangspunktet var det tenkt slik at vi blir gravid første gang i tenårene, amme etter fødsel, bli gravid igjen når amminga er over og så videre. Slik skulle årene gå til vi kommer i overgangsalderen- om vi skulle være så heldig å oppleve dette.

Livet til en kvinne i 2017 er som kjent annerledes.

Så gynekologens beskjed var helt klar: Jeg burde gjøre noe mot mine sterke blødninger.

Unge jenter som enten må bli hjemme noen dager hver måned pga menstruasjonen eller kjempe seg til skolen med hjelp av smertestillende medisin burde også gjøre noe.

Riktig, all medisin har sine bivirkninger, men det gjelder også for Ibux og Paracetamol!

Inntrykket mitt er at mange jenter sliter med jernmangel. Kan det være en sammenheng- når det egentlig ikke var meningen å blø en gang i måneden i 40 år? Noen av dem som må ta jerntabletter vet at også de kan ha sine utfordrende bivirkninger.

Etter å ha vært helt imot å «tukle med naturen» og imot å ha et fremmedlegeme i kroppen, har jeg fått hjelp nå. Jeg har sluttet å bite tennene sammen for å være så naturlig.Ikke flere fjellturer med tampon XXL og paniske utkikk etter en busk eller en stor nok stein hver time. Eller kalkulering om en rekker over den store vidden med æren og buksen i behold. Ikke flere sengeskift midt på natta.

Ikke mer hvisking bak hånden til en annen kvinne, om hun kanskje ha et bind eller en tampon å avse fordi jeg gikk uventet tom. Nå skal det ikke være mensen, som Elisabeth Solvang formulerer det så fint, som ligger jevnlig lengst frem i pannebrasken.

Det blir spennende å se, om dette var en lur avgjørelse, om det øker min livskvalitet.