Forrige uke skrev Sunnmørsposten at rådmann Astrid Eidsvik anbefaler at «næringsvirksomheten i Bingsa bør skilles ut i aksjeselskap». Den siste lille hindring for å gå ut med dette var av vegen.
Den eksisterende ledelsen var endelig avsatt samme uke. Det tok litt tid, men ble målrettet gjennomført etter den plan som av rådmannsgruppa var satt i gang før sommeren. Partene er enig om at de ikke snakker mer om dette.
Dermed mitt gode Ålesund …
Kommunetopp har sluttet
Alt vil derimot kreve en god oppvask i dagens angstbitende styring.
Den avsatte ledelsen i kommunens VAR-seksjon har over tid påpekt behovet for å skille ut næringsdriften i Bingsa i en egen enhet. Målet var å sikre at verdiene i Bingsa forble i Ålesund kommune, da mange begynte å vise interesse.
Bingsa Næring AS var i støpeskjeen, i ferd med å få et godt renomme i nasjonalt avfallsmiljø. Avvik i budsjetter kunne forklares med noe sendrektighet i administrative støttetjenester, at utgifter som påløper 2015 ble påført 2016 og at varelageret på 7 millioner ikke ble hensyntatt i resultatet pga. kommunale regnskapsregler.
Dette, og det faktum at et ikke levert, budsjettført overskudd i kommunal sammenheng regnes som et underskudd, var utfordringer i en sektor som ikke kjente seg selv helt enda. Utfordringer man kunne leve med.
Godt faglig prosjekt
Med disse opplysningene framlagt skikkelig, noe som ville krevd en mindre personfiksert og destruktiv agenda, ville Bingsa-arbeidet framstått nasjonalt som et kompetansefremmende vekstprosjekt i støpeskjeen fra Ålesundsregionen i skrivende stund. Tidlig ute og framtidsrettet i en sektor som går fra avfall til ressurs.
Bingsa Nærings stab kunne profilert et faglig godt prosjekt for Ålesund kommune med utfordringer relatert både kommunal og næringsfokusert økonomi.
Slik ble det ikke. Bingsa Næring er klistret over forsider som en skandale.
Lukt og sølete støvler
Historien om Bingsa er derfor mer enn skittkasting og korrupsjonsspekulasjoner.
Den nå tidligere ledelsen la fram utfordringer som følger vekst og tanker om å utvikle en langsiktig kompetansenæring i en nasjonal kontekst. Avfallet i Bingsa gikk ut og inn som en «økonomisk jojo», uten sammenligning med tidligere tider.
Anleggsmaskiner har buldret og bråket. Vi snakker avfall. Det lukter, brenner og råtner. Det må håndteres, og kan ikke ligge og vente på langsomme administrative prosesser …
Men Bingsa avfallet luktet også kortsiktig overskudd mer enn faglig vekst, og i kommunehuset i «gamlebyen», der lukt, sølete støvler og reell erfaring med avfall som produkt ikke er like viktige parametere, så ble denne nye økonomien en attraktiv regnskapsføring mot ROBEK betalinger under samme kortsiktige oppskrift som satte kommunen på ROBEK lista. Avfall er kommunalt gull.
Mitt gode Ålesund, vær snill å ha noen abstrakte perspektiver. Du trenger frittalende mennesker med rå og uslipt kompetanse i lederposisjoner for å skape arbeidsplasser som fører til en debatt om verdier og ikke angst.
I dag er nok dessverre Ålesunds renomme mer et gammelt bilde tatt fra Fjellstua enn en gjenkjennelse av et spennende industrielt sentrum for dynamisk vekst med takhøyde. Forholdene er for små til at det er lønnsomt å stikke hodet, fram noe Bingsa-saka viser.
Brysomme innflyttere
… for hva har du å tilby, Ålesund? Trengs ikke nettopp brysomme innflyttere som kommer i en posisjon der de kan tørre å utfordre etablerte sannheter. Er det ikke nødvendig at flere med lokale røtter ser spenningen i å slå kiler inn i etablerte sannheter i stedet for å underkaste seg føydale holdninger til eksisterende maktsentras argumenter?
… men passiviteten og redselen for å involveres er forståelig. Å klamre seg til de livliner som er, blir viktigere for dem som har tilhørighet, enn for dem som kan reise fra med godt mot.
Bingsa-saka ble en liten kamp på en liten lokal scene. Den bekrefter kanskje at det er mangelen på etablering av nasjonalt kjent industri som er Ålesunds problem, for et distrikt med for mange lokale konflikter og lokale eierskap til verdier og ideer skaper et næringsliv der usikkerheten for dem som investerer tid, blir stor.
Faglige referanser av mange års arbeid forsvinner fort i en kamp om navn, ære og ærlighet som presenteres i en kontekst av ønsker om personfokuserte overskrifter.
Kompetanserike arbeidstakere vil føle det tryggere å sette sitt renomme i firmaer der fag og kompetanse debatteres også utenbys, i et helhetlig bilde – i en størst mulig nasjonal og helst internasjonal kontekst. Naturligvis.
Det er det som gir trygghet og mulighet for retrett.
Så velsignede Ålesund – «Bingsa-skandalen» er en liten lokal storm. Den er forårsaket av innavl i valg av fellesskapets ledelse og dertil perspektiver om forvaltningen av kommunale verdier. Kontrollkomiteens arbeid må være skarpere og involvere alle sider i sine undersøkelser og ikke utelate parter. Avisen må søke kilder for sak og ikke person. Takhøyden for debatt må være høgere, og debatter må være konstruktive. Byen trenger nyheter, ikke konstruerte skandaler.
Reell vekst
Så mitt gode Ålesund, hvor ligger utfordringen?
Vi som bor her, blir fortsatt forblindet av det maleriske landskap og romantiserte tanker om en Jugendby der vi kan leve lykkelig og passelig uvitende. Men selv om vi elsker deg, kjære Ålesund, så er det på tide å se innover i landet og utover verden og starte den beilingen som må til mot dem som utfordrer med nye tanker. Slikt forener sunne verdier.
Du trenger mennesker som har ideer om hva som er en sunn sjel. Du trenger de som forstår at reell vekst ikke er rekruttering av en eller to årlige medarbeidere i de næringsliv som i dag kun er representert i regionen. Du trenger å akseptere at utenfra-personer som innehar verdifull kompetanse, ikke vil kaste bort energi på å slåss seg en veg opp i tråd med den «sunnmørske tradisjon» om å klamre seg til enhver låvevegg. Innflytting av varig bosatt kompetanse krever et næringsliv bestående av reelle debatter. Slik kan vekst forsterkes av interesse fra attraktive bedrifter kjent også utenfor regionen.
Den forhenværende Bingsa ledelsen vektla dette – der de har arbeidet i nasjonale verv og med nasjonale interesser.
Kronikkforfatteren er gift med Sigrun Jahren, tidligere VAR-leder i Ålesund kommune.