Er det uforenlig å vurdere å forby atomvåpen samtidig som vi bygger vårt forsvar på en forsvarspakt som har avskrekking med slike våpen som strategi? Selvfølgelig ikke, men vi bør ikke ha overdrevet tro på raske løsninger.
I går ankom lederen for ICAN, Beatrice Fihn, Oslo. Søndag mottar hun Nobels fredspris på vegne av organisasjonen, som får den nettopp for sitt arbeid for et atomvåpenforbud.
ICAN ønsker at alle land skal slutte seg til en FN-traktat om forbud mot atomvåpen. FNs hovedforsamling vedtok traktaten i sommer, men Norge stemte imot. Regjeringen mente at et ja kunne svekke andre, pågående nedrustningsprosesser.
I vår hjemlige andedam har forberedelsene til nobelseremonien kanskje blitt overskygget av kampen om Carl I. Hagens kandidatur til Nobelkomiteen. Samtidig som dette teatret gikk inn i siste akt, ble det kjent det er flertall i Stortinget for å utrede konsekvensene av et atomvåpenforbud.
En høyst motvillig regjering vil altså bli satt til å utrede om Norge skal slutte seg til forbudet. Saka vil bli behandlet i utenriks- og forsvarskomiteen i neste uke, og Stortinget skal stemme over spørsmålet på nyåret.
Det betyr ikke at det er sannsynlig at Norge, som eneste NATO-land, på kort sikt kommer til å slutte seg til FN-traktaten. Arbeiderpartiet har allerede sagt at det er uaktuelt. Dermed er et mulig flertall for dette allerede blokkert.
I en verden der et land som Nord-Korea ypper seg som atommakt, er heller ikke denne FN-traktaten på kort sikt vårt viktigste kort i kampen mot atomvåpen. Avskrekking vil være en viktig strategi lang tid framover.
Vi bør likevel ikke være redde for å utrede spørsmålet. Det behøver ikke å svekke vår troverdighet som NATO-partner. Som i kampen for forbud mot landminer og klasevåpen må noen være villige til å sette seg i førersetet.
En langsiktig målsetting må sjølsagt være å gjøre kloden atomvåpenfri. Derfor er også årets fredspris viktig. Om ikke Norge kan signere traktaten om atomvåpenforbud på kort sikt, bør vi se fram til den dagen vi har kommet så langt.