Jeg har flytta fra Ålesund, og i dag tar jeg med meg barna tilbake i skoleferiene. Uten nostalgi tror jeg at jeg har en ganske balansert forståelse av byen. Det har stor verdi for meg å kunne vise familien min hvor jeg kommer fra, og en del av denne påsken var å besøke Jugentstilsenteret.
«Jugendstilsenteret ein nedtur»
Kok kaldt
I Ålesund har vi en måte å snakke på som ofte misforstås, eller i det minste kan fremstå litt merkelig i møte med folk fra andre deler av ladet. Som barn kunne jeg kjenne på vannet i sjøen og med gruglede slå fast at det var kok kaldt før jeg vasset uti. Motsetningene var ment som en understrekning av hvor kaldt vannet var. På denne måten kunne mine venner og jeg høres ut som små adjektivhistorier i måten vi beskrev omgivelsene våre.
Slik svarer direktøren på kritikken mot Jugendstilsenteret
Men jeg husker også andre i mitt nærmiljø, jeg husker nabodama som alltid klappet katten vår, at han Hesseberg borte på butikken delte ut litt snop til oss barna i barnehagen hvis vi hang på gjerdet lenge nok, også husker jeg vaktmesteren som hev måsereira ned fra takene.
Jeg husker at mammaen til min beste venn tok etterutdanning som anestesisykepleier mens hun var aleneforsørger. Da forsto jeg nok ikke helt hva det betydde, men jeg forsto hvor stolt Elisabeth ble da siste eksamen var bestått og det var stort nok. Jeg så hvordan folk løfta andre fram, men også hvordan noen ikke nødvendigvis gjorde som de gjorde av omtanke for andre.
Jeg forsto at jeg hadde folk rundt meg som gjorde bra saker for seg og for Ålesund. De som er nevnt her er bare noen få eksempler på dem som samla gjør at jeg husker hvor forferdelig fint det kan være å vokse opp i Ålesund.
Tema i familieselskap
Etter at barna og jeg hadde besøkt Jugendstilsenteret ble besøket og historien om brannen diskutert i et familieselskap. Jeg kunne fortelle at vi ved besøket ble tatt forferdelig godt imot, med påskequiz, kaffe, te og sjokolade til barna. Den fantastiske innredningen fra det gamle Svaneapoteket er nesten verdt turen i seg selv, og sammen med den spisestuen i eik, porselen og sølvsmedkunst fikk vi se eksempler på stilen. Tidsmaskinen var et interessant formidlingsgrep. Vi fikk høre hvordan folkene i 1904 opplevde det mest dramatiske døgnet i byen sin historie. Her økte forventningene om at museet kanskje har ambisjoner utover å formidle Jugentstil; at det handler om byhistorie i en videre forstand knyttet til denne dramatiske tiden.
«Fordi Jugendstilsenteret og kommunen gjennom mange år ikke har gjort jobben sin, har det arkitektoniske særpreget i Ålesund gradvis mistet sine kvaliteter»
Karikerte kvinner
Mitt inntrykk av utstillingen sånn som den står nå er at den i beste fall er svært ensidig, i verste fall kan en slik forenkling av historien føre til at vi forstår historien forferdelig feil.
Fylket har kjøpt nabobygget – vil utvide Jugendstilsenteret
Et større system
Men det var jo sånn det var, sa noen i familieselskapet. Det var jo menn som bygde, det var jo menn som styrte. Det er kanskje sant, men det er bare en del av historien. Ålesund og den større regionen her i vest er avhengig av innovasjon og entreprenørskap. Regionen er til og med kjent for å særlig lykkes med disse prosessene når vi sammenligner med andre regioner med tilnærmet lik ressurstilgang. De som arbeider med å tilrettelegge for disse prosessene vet at hendelser som gjenoppbygning av en by må forstås i relasjon til et større system, avhengig av flere komponenter enn arkitekten, ingeniøren og byggmesteren.
Hvis vi ikke forstår hvordan ulike deler i samfunnet virker sammen vet vi egentlig veldig lite, og fordi mange av disse dynamikkene i samfunnet har en historisk forankring er det ikke bare historien vår som blir forferdelig fattig hvis vi bare formidler løsrevede fragmenter som utstillingen ved Jugendtstilsenteret. Vi står også dårligere rustet til å løse de utfordringene vi står ovenfor i vår samtid.
Hege Rudi StandalPhd-kandidat ved senter for teknologi, innovasjon og kultur. Universitetet i Oslo.
Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til debatt@smp.no.