Tilsvar i debatten om Pride og homofili:

Uskylden for lengst borte

Kritisk: – Uskylden er for lengst borte, skriver Arne Roaldsnes i dette tilsvaret til Petter Norheim. Illustrasjonsfoto: Vidar Ruud/NTB scanpix.  Foto: Ruud, Vidar

Meninger

Viser til innlegg 30/5 ved Petter Norheim som svar på et tidligere innlegg fra meg. Jeg er med på at seksualitet og kjærlighet sjølsagt er mer enn biologi i fysisk forstand. Men jeg tror ikke det er bærekraftig i det lange løp å gå på tvers av naturen/biologien.

Tidligere tilsvar fra Arne Roaldsnes: Seksualitet i overensstemmelse med fysiologiske forhold

Så der blir lite raushet å hente fra min side. Men politikerne stiller mer enn gjerne opp – som Venstres Trine Skei Grande, en opplagt kandidat for å spre kjærlighetsgleden i norske bygder. Landbruksminister Jon G. Dale var muligens tatt med som alibi for påstanden om at homoseksualitet finnes som et utbredt fenomen i dyreriket. Silje Hjemdal fra Frp – medlem av familie- og kulturkomiteen på Stortinget, står for de skamløse ved å trykke Paulus til sitt bryst i sitt innlegg SmP. 7/5, «Størst av alt er kjærligheten», en mann som mer enn noen har tatt avstand fra akkurat det hun selv grovt misbruker ham til støtte for. Om man åpner øynene litt og leser dette i sammenheng (1. Kor. 13.), ser man at det har absolutt ingenting med eros eller forelskelse (og aller minst homoerotikk) å gjøre i det hele tatt, og bruken av dette sitatet i Pride-sammenheng er i beste fall en skammelig akademisk uredelighet.


Synspunkt om Bygdepride:

«Homopropagandaen»

 

Sist, men ikke minst, har nå også Pride fått støtte fra kirka, som nå da Volda kirke gjorde «døren høy og porten vid» (var der noen som engang snakket om den smale vei?). For kirkemøtet, vel støttet av et antall statsgasjerte prester, prestinner og teologer, har bestemt at ikke bare Paulus og Jesus, men også Gud selv nå egentlig er for det de var imot – det vil si, i alle fall i noen, kanskje de fleste sogn.

Siden kirka nå har funnet å ville vie samkjønnede, kan kanskje en representant derifra forklare oss menige hvordan man mener samkjønnede skal bli ” ett kjød ”?

For øvrig, når nå Pride-bevegelsens «kjærligheten uten grenser» får uforbeholden støtte fra kirka, må det være legitimt at også heterofile innrømmes betydelige «friheter». Kirka kunne ytterligere forbedre sitt feelgood-budskap ved å omtolke utrivelige begreper som hor og ekteskapsbrudd til å stå som uttrykk for kjønnsglede og «kjærlighet uten grenser».

Vi ser fram til en utredning om dette i kirka og ev. en egen vielsesliturgi for dem som ønsker det litt friere enn til nå. De kunne jo spørre foreningen Fri om råd. En sanksjon fra høyeste hold i universet (les kirkemøtet) på dette ville nok for noen være verd å feire med en årlig rusletur i Åsenbygdene.

Jeg skal ikke legge meg borti hvor Petter Norheim ønsker å plassere sine edlere deler. Vi er blitt så frie nå at problemstillingen tydeligvis oppfattes som irrelevant. Uskylden er for lengst borte, og vi klarer heller ikke lenger å se på at ikke også barna skal induseres i vår egen trivialiserte, egosentrerte, såkalte humanistiske kjønnskultur.

Prideflagget vaies nå i barnehager og våre barn og ungdommer skal, i kjønnsundervisningen, snart lære homoerotiske teknikker. Hvor ble de av – barnas uskyld, og ekteskapets hellighet?