Da gjennomførte jeg et ritual hver eneste gang: spiste skilpadder fra Walderhaug (kaken over alle kaker som jeg bare finner i Ålesund), drakk grønnbrus fra Sylte (som lenge bare var å få tak i på Vestlandet), og gikk en tur over Aksla, mitt barndoms fjell fordi jeg vokste opp på Fjelltun.

På Rundskue kan man, som navnet sier, skue 360 grader i et fantastisk landskap. Lykken og gjenfinningen rant gjennom meg hver gang jeg var der.

Jeg pleide å si at Rundskue var episenteret for min eksistensielle lykke, byfjellet og tårnet ER meg. Jeg ble alltid møtt med begeistring over kjærligheten til hjembyen min.

På samme måte fikk jeg mye skryt for å holde på dialekten min: Jeg oppførte meg og tenkte som en ekte sunnmøring, selv etter flere tiår ute av byen.

Bypatriot

Nylig flyttet jeg hjem, og er en så ihuga bypatriot som bare vi som har bodd lenge utenfor byen kan være.

Rundskue dreier seg om en symbolikk jeg alltid fant meg igjen i, det handler om røtter. Tårnet ble innviet 16. september 1949 og er en gave til byen fra utflyttere, mest fra dem som bosatte seg i Seattle.

Det var en patriotisk handling som ble gjentatt 60 år seinere. Da ble Rundskue pusset opp, og slik fortsetter tårnet å formidle kjærlighet til byen.

Den store migrasjonsbølgen fra Norge til Amerika startet i 1860-årene. Folk så ingen fremtid i gamlelandet, verken økonomisk eller sosialt, og ca. 800 000 nordmenn utvandret for å skape seg en bedre fremtid. Ikke ulikt situasjonen i mange land i verden i dag. Men nå har det kommet en dimensjon i tillegg: kriger med påfølgende flyktningstrømmer.

Flyktet

Vi er ikke helt ukjente med det heller, under 2. verdenskrig flyktet mange nordmenn over til Sverige i trygg forvissning om at de ikke ville bli avvist på grensen.

Men vi ser ut til kollektivt å ha glemt vår historie. I dag gjør vi vårt ytterste for å stenge mennesker i samme situasjon ute fra landet vårt, og vi insisterer på at de få som slipper inn skal bli så norsk som mulig. Samtidig lar vi oss begeistre over alle utflyttede nordmenn som holder på sitt norske. Jeg ser for meg alle innslagene på Dagsrevyen hver 17. mai der vi smiler til mennesker i bunad som vifter med norske flagg, det være seg i New York, London, Singapore eller Kobe. Vi blir tatt med inn i de norske sjømannskirkene rundt om i verden der vaffelpressene går for fullt mens «Ja, vi elsker» ljomer i bakgrunnen.

Vi er stolte av disse kirkene og deres lange historie, men vi ønsker ikke at de få innvandrerne som slipper inn i Norge skal få bygge sine gudshus hos oss. Vi blir myke om bringa når vi hører norsk blant mennesker som har en innvandrer fra Norge i slekta. Vi synes mindre om de som ikke holder på sitt norske opphav, de blir på sett og vis «svikere» av sine røtter.

Paradoks

I fjor gikk jeg gjennom byparken etter nok en tur over Aksla. Det var en strålende vårdag og jeg nærmet meg et par unge jenter som ble tatt bilde av.

Da jeg passerte dem, så jeg at de var slående vakre og kledd i en festdrakt svært forskjellig fra vår bunad. Det viste seg å være hinduer som hadde gått i prosesjon til ære for en av sine guder.

Mange oppfattet det hele som støy og spetakkel som ikke hører hjemme i Norge; «skal de være her, må de bli som oss».

For meg er alt dette et stort og ubehagelig paradoks.

Det går politiske jordskjelv gjennom hele Europa tuftet på motstand mot innvandring, og i Norge mener regjeringspartiet Frp at det er uaktuelt for Norge å delta i de siste planene fra EU innenfor dette betente området.

De som ble igjen da migrasjonsbølgen gikk for så lenge siden håpet at slektningene som dro ut skulle bli så godt mottatt som mulig. Deretter bygget de landene sine og drar nå opp stigen etter seg.

Her er lite av den romsligheten som millioner av utflyttere fra Europa håpet å bli møtt med da de dro ut, og jeg vil garantert få høre at min argumentasjon ikke holder vann fordi den gamle og den nye migrasjonsbølgen ikke kan sammenlignes.

Jo, de kan det, det er presis dette som er mitt poeng. I prinsippet dreier det seg om nøyaktig det samme. Men da var det «oss», nå er det «dem».

Arven etter Rundskue er raushet og inkludering, ikke fremmedfrykt og isolasjon. For mennesker er mennesker, uansett tidsepoke, farge, kjønn og religion.