Verdiskaping og investeringer: Synspunkt

«Vestlandet betaler»

I mitt leserinnlegg «Stad Skipstunnel – en politisk parodi» skrev jeg at det var Vestlandet som betalte for Holmenkollbakken og Operaen. Jeg refererte da til en som mente skipstunnelen ikke var samfunnsøkonomisk lønnsom.

Hvem betalte: Hvem betaler for investeringene i hovedstaden, slik som Operaen, Bjørvika og Holmenkollbakken? Uten verdiskapingen i distriktene ville det blitt smått stell også i Oslo, mener Einar Ebbesen i Kystpartiet.   Foto: NTB scanpix

Det er verken fiskebanker eller fossefall i hovedstaden

Einar Ebbesen

Einar Ebbesen, Kystpartiet 

Meninger

Jeg spurte om Holmenkollbakken og Operaen, bygd med penger fra Vestlandet, var mer samfunnsøkonomisk.

Jeg har fått flere spørsmål om hva jeg mente med å si at det var Vestlandet som hadde betalt for nevnte byggverk. Det forundrer meg hvor lite de fleste reflekterer over hvor verdiene skapes her i landet.

Hagens sugerør

En som burde vite bedre er Carl I. Hagen. I forbindelse med at han i 2009 vurderte å stille til valg som ordførerkandidat i Oslo, uttalte han at det måtte bli slutt på at andre deler av landet sitter med sugerør i osloborgernes skattekroner, midler som Oslo hadde bruk for til egen velferd!

Jeg slutter aldri å undres og ergre meg over slike freidige uttalelser. Riksmediene fremholder, at mange lytter til og godtar, utsagn som det fra Hagen.

Hvis man sjekker hos Statistisk sentralbyrå var imidlertid eksportinntekten per hode i Oslo for ni år siden på om lag 11.000 kroner, mens den var vel 33.000 per hode i Nordland, og i Møre og Romsdal på hele 70.000 kroner.

Ifølge professor Jørgen Amdam ved Høgskulen i Volda står bare de fire vestlandsfylkene aleine for rundt 75 prosent av verdiskapingen i Norge. Jeg har derfor full dekning for min uttalelse for å si at operaen og Holmenkollbakken ble bygd med penger fra Vestlandet.

Hvem suger til seg?

Hvordan har hovedstadens befolkning fått den oppfatning at de subsidierer distriktene, mens vi som bor i distriktene, der verdiene faktisk skapes, får inntrykk av at det er Oslo Børs og aksjemeglerne som står for landets verdiskaping. Men det er kanskje ikke så rart at det blir oppfattet som sannhet når en tar i betraktning aktiviteten i Oslogryta, publisiteten den får, og hvor tilsynelatende viktig alt sør for Sinsenkrysset er.

Det er greit nok at landets styrende organer er samla i hovedstaden, men de samme styrende organer er av den oppfatning at all virksomhet skal samles i Oslo og på Østlandet. Hele 85 prosent av befolkningen bor i distriktene.

Tar vi i betraktning at det er fra distriktene de fleste folkevalgte kommer, er det underlig at det har blitt slik. Det ser ut til at de som hevder at de folkevalgte etter en viss tid i Oslo blir infisert av «hovedstadsyndromet» har rett: Det syndromet sletter erindringen om hvor de kommer fra – Oslo blir det eneste som gjelder.

Ingen fiskebanker i Oslo

Det er verken fiskebanker eller fossefall i hovedstaden. Landbruk og skogbruk finnes helt andre steder.

Oslo har heller ikke olje og gass, men hovedkontorene er der – og hvis all administrasjon skal være i Oslo, blir det selvfølgelig arbeidsplasser.

Når så hovedstaden er immun mot «overoppheting» ved kapitalinnsprøyting og trusler om renteheving, kan man problemfritt investere i prestisjeprosjekter.

Jeg skrev den gang at opprustningen av Bjørvika ville komme opp i 33 milliarder. Jeg skrev også om planene om å samle nasjonalmuseum, Stenersen-museene og Deichmanske bibliotek i fasjonable bygg. Jeg nevnte også at Oslo havn har tatt mål av seg til å bli et utstillingsvindu for hele Europa. Det vil koste om lag 80 milliarder.

Det er klart at alt dette medfører arbeidsplasser, med påfølgende skattekroner.

Mediemakta rår

Det er derfor stor aktivitet i hovedstaden – med innsprøyting av penger som kommer nettopp fra verdiskapingen i distriktene.

At den vanlige borger ikke reflekterer over hvor pengene til all den aktiviteten kommer fra, kan jeg på en måte forstå. At såkalte riksaviser sprer et usant bilde av virkeligheten, er derimot utilgivelig.

Det er ofte sagt at mediene er den fjerde statsmakt, etter storting, regjering og den dømmende makt. Etter min mening rangerer mediene øverst på denne rangstigen. Det er medias påvirkning som bereder grunnen for at medlemmer av storting og regjering av og til oppfører seg som alt av betydning finnes i oslogryta.