Bokens hovedtema er den store innvandringen til Europa fra muslimske land, og den innvirkningen dette har på vår kultur og våre politiske og sosiale institusjoner. Boken gir også en grundig analyse av de sosiokulturelle forutsetningene for masseinnvandringen.

Boken er skrevet ut fra en konservativ og innvandringskritisk synsvinkel, og la det med en gang være sagt: Dette er en dypt pessimistisk og dyster bok, noe som blir antydet allerede i bokens tittel.

Budskapet blir tydeliggjort allerede i bokens første setning: «Europa er i ferd med å begå selvmord». Spørsmålet er om Murray på en tilfredsstillende måte er i stand til å begrunne sin samfunnsdiagnose og spådom. Jeg mener «tja».

Utgangspunktet for Murrays analyser er Europas demografiske situasjon. Nesten alle europeiske land har en sterkt aldrende befolkning.

Årsaken er de store fødselskullene det første tiåret etter siste verdenskrig, og nåtidens lave fødselstall blant de etniske europeerne. Dersom en befolkningsstørrelse skal holde seg stabil, må hvert par i gjennomsnitt få 2,1 barn.

I dag er det ikke ett eneste europeisk land der det er tilfelle. Norge har en av Europas høyeste fertilitetsrater på 1,86, som altså likevel er godt under det nivået som kunne holde den etniske norske befolkningen på et stabilt nivå. Til sammenligning kan det nevnes at Tysklands rate er 1,44.

I Europa er det i dag bare tre grupper mennesker som får tre eller flere barn – de veldig rike, de fattige og nyankomne innvandrere. Når det likevel er befolkningsøkning i mange europeiske land, skyldes det innvandring, og at innvandrerne får flere barn enn de etniske europeerne.

Somalia er på tredjeplass som opprinnelsesland for innvandrere til Norge, etter Polen og Litauen. I Somalia er fødselsraten 5,99, fjerde høyest i verden (2015-tall).

De lave fødselstallene blant etniske europeere, immigrasjonen og de høye fødselstallene blant immigrantene har i mange europeiske land ført til at noen av disse har svært høye andeler med utenlandsk bakgrunn.

I Norge er nå innvandrerandelen på 17 prosent, og i Sverige godt over 20 prosent.

Murray nevner at demografiske analyser viser at etniske svensker kan bli en minoritet i sitt eget land i de fleste nålevende svenskers liv.

Murray mener at europeisk kultur og mentalitet er preget av en slags tretthet og ringeakt for egen kultur og egne verdier, og en tilsvarende overdreven skjønnmaling av muslimsk kultur og tradisjon.

Europas tretthet skyldes i stor grad kristendommens tilbakegang, mener Murray, som selv er erklært ateist. I Storbritannia avtar oppslutningen om kristendommen raskere enn i de fleste andre vestlige land. I 2010 var ca. to tredjedeler av befolkningen kristne.

Dersom avkristningen fortsetter i samme tempo som nå vil andelen bli redusert til en tredjedel i 2050.

Det at Europa er i ferd med å miste sin religion og tiltro til sine egne verdier betyr at vi er i ferd med å miste vår historie, for kristendommen var ryggraden i denne.

Etterkrigstidens dyrking av menneskerettighetene, som av og til blir omtalt i religiøse vendinger, kan forstås som en sekulær versjon av den kristne samvittigheten, men det utbredte misbruket av dette begrepet har vannet det ut slik at det i dag langt på vei har mistet normdannende kraft.

Murray spør: «Hvor lenge kan et samfunn bestå etter at det har slitt fortøyningene til sin opprinnelse og tingene som ga det kraft og framdrift?»

Alle, uansett politisk overbevisning og holdninger til innvandring, har vært enige om at integrering må være et overordnet mål for innvandringspolitikken. Men ikke noe land i Europa har mestret dette.

Angela Merkel innså dette allerede i 2010. Hun sa da: «Sjølsagt har forsøket på å bygge et multikulturelt samfunn og å leve side om side og ha glede av hverandre mislyktes; det har mislyktes fullstendig.»

Året etter sa den franske presidenten Nicolas Sarkozy dette: «Sannheten er at vi i alle våre demokratier har vært altfor opptatt av identiteten til dem som kom, og ikke av identiteten til landet som ønsket dem velkommen.»

Mange andre politikere og forskere har innsett det samme, men til tross for dette har de likevel strødd rundt seg med floskler om «fargerike fellesskap» og «mangfold».

Sannheten er at politikerne ikke vet hvordan en kan oppnå integrering og fredelig mangfold, og ingen andre heller. Innvandrergettoene i Europas storbyer vokser, med derav følgende kulturelle, sosiale og økonomiske motsetninger og no-go-soner.

Problemet er velkjent også i Norge. I Dagsnytt 18-sendingen i NRK, 2. august i år, måtte Kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner innrømme at en også i Norge har store problemer på dette området.

Stikk i strid med hva politikerne har forventet og sagt har ikke innvandrerne kommet til oss for å tilegne seg vår kultur.

«De hadde med seg sine egne kulturer. Og de tok dem med seg akkurat på det tidspunktet da vår egen kultur manglet selvtilliten til å gjøre seg gjeldende. Ja, det var faktisk med en viss lettelse at mange europeere ønsket velkommen en slik mulighet til å glemme seg selv», skriver Murray.

De som er innvandringsskeptiske og nærer mistro til «fargerike fellesskap» og «multikultur» vil finne mange gode argumenter i denne boken. Innvandringsliberale bør også lese den, i det minste for å ruste seg mot de førstnevntes argumenter.

Alle andre, de som befinner seg mellom disse ytterpunktene, vil få mer innsikt og bli litt klokere, men trolig ikke mer lykkelige.