«Ethvert språk uttrykker eller organiserer verden forskjellig. Språk navngir ikke simpelthen allerede eksisterende kategorier, de artikulerer sine egne» (Culler 1976: 21-22, sitert i Baker 2011: 9). Språk handler ikke bare om regler og grammatikk. Det handler minst like mye om å utvide sin egen horisont. Hvert eneste språk er et eget univers, og det er sikkert at det å kunne beherske språk andre enn sitt eget morsmål, åpner dører. Det åpner opp for nettopp større forståelse mellom mennesker, i tillegg til at det er en inngangsportal til integrering i et nytt samfunn eller kultur.

Læringen mer interessant

Dessverre er det ikke slik at det å lære språk er like morsomt for alle, og mange dropper det rett og slett fordi de ikke orker den tilsynelatende endeløse puggingen av gloser og verbbøying. Noe som er forståelig. Likevel synes jeg som språklærer, samt som utrettelig språkstudent – at det burde være mulig å studere på en måte så språklæringen kan bli mer interessant.

Sjølsagt må det pugging til, men er det ikke mulig å knytte det respektive språket til en personlig interesse eller lidenskap? Dette gjelder både for dem som studerer på egen hånd og de som følger undervisningen sammen med en lærer. Har man f.eks. en lidenskap for mat, kan man søke etter artikler eller se videoer på YouTube om nettopp dette emnet. Man kan sjølsagt også finne fremmedspråklige bøker på biblioteket. Hvorfor ikke lese høyt? Eller synge en sang du liker på språket du studerer? Ikke minst kan du se en film på Netflix – det finnes utrolig mye interessant der ute (for min del sjekker jeg ofte ut filmene som er nevnt på filmstiftelsen Arthaus sine nettsider; her finner man noen av de beste og mest prisbelønte filmene fra alle verdenshjørner). Ved å ta i bruk slike innlæringsmetoder får man forbedret både lytte-

og leseferdighetene på en høyst morsom og motiverende måte.

Praktisere

Å studere et fremmedspråk innebærer for øvrig også å lære å skrive og snakke (uttrykke seg muntlig og samtale). Her må man sjølsagt aktivt lete etter muligheter til å praktisere språket med mennesker som gjerne har det som morsmål.

I et stadig mer internasjonalt samfunn der man flytter til og fra land over hele kloden, har det blitt lettere å få venner som ikke nødvendigvis har samme kultur eller religion – eller som snakker samme språk – som en selv. Man kan blant annet delta på flerkulturelle arrangementer og gå på språkkafé, eller – dersom du er av den ekstroverte typen – du kan starte et slikt møtested selv. Og når det gjelder skriveferdigheten – hvorfor ikke begynne å skrive dagbok på det respektive språket? Det holder med noen få linjer for dag, du trenger sjølsagt ikke å legge ut om hele følelseslivet ditt på A2-nivå.

Pugging må til

Når dette er sagt, kan man dessverre ikke komme unna puggingen av gloser og kasusregler når man skal lære et fremmedspråk, uansett hvor gjerne man måtte ønske det. Dersom man ikke er særlig glad i grammatikk, har jeg dessverre ikke så mange gode råd å komme med annet enn å bite tennene sammen og kaste seg ut i sjøen av bøyningsparadigmer og unntak – det må rett og slett litt pugging til for å lære et nytt språk. Uansett er det ikke slik at man nødvendigvis behøver å lese så mye av gangen – 20–30 min. for dag er mer enn nok.

Husketeknikker

For øvrig har jeg noen husketeknikker jeg selv bruker når jeg skal lære f.eks. gloser. Assosiasjon – altså det å forbinde et ord med noe annet – er ofte nøkkelen for meg.

Da jeg jobbet som engelsklærer for voksne i Frankrike, blandet mange av studentene sammen hundred og thousand. Det høres kanskje dumt ut, men jeg rådet dem til å tenke at siden første bokstaven i hundred – h – kommer før første bokstaven i thousand – t – i alfabetet, er også hundred «før» thousand fordi hundre er mindre enn tusen.

Imidlertid kan det også være nyttig å assosiere ord med bilder. Jeg glemmer f.eks. ikke det arabiske ordet for skole – madrasa – av den grunn at jeg tenker på alle de gangene jeg har måttet overnatte i en gymsal på en eller annen skole, egentlig mer i sovepose enn på en madrass (sistnevnte hadde nok gjort overnattingene til mye mer behagelige opplevelser). Likevel husker jeg altså dette ordet ved å forbinde det med en gymsal på en skole, selv om jeg på ingen måte behersker arabisk.

Andre ganger kan man simpelthen bli hjulpet av likheter mellom forskjellige språk: som nordmann forstår man gjerne en del svensk og hvis man f.eks. vet at fönster betyr vindu, kan det hjelpe oss å huske det franske ordet for det samme, nemlig fenêtre (hvis det er fransk man vil lære, sjølsagt).

Man får tenke hva man vil om disse teknikkene – de virker nok merkelige for mange – men det skader da ikke å prøve (eller lage sine egne) dersom man sliter med å huske? Uansett hvor banale de måtte synes, hjelper de i alle fall meg.

Vedlikehold

Til slutt vil jeg understreke hvor viktig det er å vedlikeholde de språkene man kan. Som språkelsker ser jeg på språkene jeg behersker og studerer som barna mine – de trenger stell og pleie for å vokse og bli selvstendige.

Å kunne flere språk er berikende og gir nye perspektiver på stort og smått i livet. Det sies også at det er en utmerket måte å holde hjernen i aktivitet på og er med på å forebygge blant annet demens.

Språk er på ingen måte kjedelig. Så lenge du studerer det på din måte og forbinder det med dine interesser, skal du se at det vil bli både spennende og motiverende, ja, til og med enkelt. I tillegg vil det øke din forståelse for verden, andre kulturer og, ikke minst, dine medmennesker, noe som er sårt nødvendig i en verden som stadig blir mindre.

Kilder: CULLER, JONATHAN (1976). Saussure. Glasgow: Fontana/ Collins. Sitert i BAKER, MONA (2011). In Other Words. A coursebook on translation. USA/ Canada: Routledge.