Torsdag åpnet seks nye kinosaler i Ålesund. Begivenheten er et resultat av et kulturpolitisk løftebrudd byen knapt har opplevd tidligere.

«Andre byer går mot ett kinosenter lokalisert i sentrum, og det er nok på sikt det rette for Ålesund også». Denne uttalelsen tilhører KrFs gruppeleder i bystyret, Tore Johan Øvstebø, og ble gitt til Sunnmørsposten i 2012. I dag er Øvstebø varaordfører.

Samstemte politikere

Han var imidlertid ikke den eneste som kom med lignende uttalelser i 2010, 2011 og 2012. Under flere debatter om byens kinodrift – og fremtiden til Løvenvold kino – var det enighet om én ting: Det neste kinosenteret skal komme i sentrum.

Nærmest alle politiske partier, fra ytterste venstre (Rødt) til Høyre, signaliserte dette tydelig. Noen også i sine partiprogram.

Hos kommunens administrasjon var det heller ingen tvil. I 2011 sa daværende kultursjef Lars Johan Huse til Sunnmørsposten at det er bare sørsida som er aktuell for et nytt kinobygg. Kinosjefen den gangen, Jens Erik Olsen, var like klar.

Seks år senere ser vi at den uttalte politikken til Ålesunds politikere har resultert i noe helt annet. Fra nå av vil en av kommunens bydeler ha til sammen ni kinosaler fordelt på to anlegg. Sentrum har én kinosal. Hvilken kulturplan ligger til grunn for at byen skulle ende opp med dette?

Sier én ting – gjør noe annet

Det er ikke fritt frem å bygge det man vil hvor man vil. Fremvisning av film krever dessuten fortsatt kommunal konsesjon. Når det nå kommer enda et nytt kinosenter på Moa, er det et resultat av politiske vedtak.

Og når det åpnes opp for kinobygg ett sted, sparker man i en by på Ålesunds størrelse beina under kinodrift andre steder. Det blir derfor ikke noe kinobygg på sørsida, slik et flertall av politikerne ønsket.

I stedet har vi fått to kinobygg, under 200 meter fra hverandre, som kan tilby oss et nesten identisk program. Førstkommende lørdag vises ti – 10 – filmer ved begge kinoanleggene, flere på omtrent samme tidspunkt. Vi kan velge mellom å se «Mamma Mia» kl. 17.00 på den nye, eller gå på den gamle å se den ti minutter senere.

Dette kan neppe gå bra i lengden. Men den mulige konsekvensen for dagens Moa kino – og dermed også Løvenvold – er ikke blitt berørt. I det hele tatt er det vanskelig å få frem noen politisk bevissthet rundt det som har skjedd.

Det er ingen som har diskutert åpent eller argumentert for å gjøre noe annet enn det som det tidligere var politisk enighet om. Det har bare skjedd. Også Sunnmørsposten har bevisst unnlatt å stille spørsmål rundt dette.

Når man det siste året har våget å spørre bystyrerepresentanter om hvorfor og hvordan den nye kinoen har glidd så smertefri gjennom det politiske systemet, har svaret vært at de «ikke kan huske når og hvordan vedtaket skjedde». Derfor er det ikke rart at de føler seg bekvem med den påfallende stillheten som denne saken har vært preget av. Ingen ønsker å bli innhentet av fortiden.

Ingen motforestillinger

Men hvordan kunne den nye kinoen passere gjennom de kommunale organer i all stillhet, uten spørsmål? Svaret er like enkelt som selve saksgangen. I 2015 vedtok politikerne en omregulering av denne delen av Moa, slik at det kunne bygges alt fra butikker og lekeland til kino og bevertning der.

Vedtaket ble gjort uten motargumenter, og beslutningen ble viet et par linjer langt nede i enartikkel i Sunnmørsposten. Ingen reiste spørsmål om hvilke konsekvenser det kunne få.

Et halvt år senere lanserte Amfi-kjeden planene sine. Fortsatt var det ingen politikere som husket på, eller ble minnet på, sine egne uttalelser. Bordet hadde uansett fanget etter reguleringsendringen.

Illustrerer et mønster

Det som har skjedd i denne saken føyer seg inn i et mønster. Kort kan dette sammenfattes slik: Amfi-kjeden og deres største leietagere – som hovedsakelig er utenbys aktører – får stort sett gjøre som de vil. Hverken politikere eller naboer legger seg særlig mye bort i det.

Saker i dette området av byen blir sluset gjennom kommunale beslutningsorganer med få motforestillinger – og noen ganger i ekspressfart – selv om de går på tvers av både overordnede planer og tidligere beslutninger.

For aktører i sentrum er det en helt annen virkelighet. Der blir nye prosjekter møtt med sedvanlig motstand, som regel fra de samme personene gang etter gang.

Resultatet er utsettelser og ekstra kostnader. Konsekvensen for byen er svekket omdømme og svakere dynamikk i byutviklingen.

Arnfinn Mauren, journalist i Aftenposten og sentrumspatriot. Foto: Staale Wattø