Meninger:

«Legg ned helseforetakene!»

Historien om etableringen av helseforetaksreformen for seksten år siden er en historie om et prosjekt som ble dyttet gjennom på rekordfart.

Geir Stenseth (Frp).  Foto: Staale Wattø

Trønderranet er konstant, Møre og Romsdal er et ransoffer. Vi er blitt et underbruk av St. Olav og styrer ingen ting selv

Geir A. Stenseth
Meninger

Staten skulle overta sjukehusa for å løse de åpenbare problemene med samordning på tvers av fylkesgrensene. Samtidig ble foretak opprettet på både sjukehus og regionsnivå for at Helse- og omsorgs-departementet skulle kunne styre etter markedsøkonomiske prinsipper og dermed få kontroll på helsekronene.

Helseforetaksmodellen skulle spare «gevinster og innhøste» i millioner på millioner i form av effektivitet – og med pasienten i sentrum. Det omvendte har skjedd. Underskuddene øker og pasientene får mindre og mindre plass i sjukehusa, og de som får plass kastes ut i høyt tempo. Årsaken sitter ikke hos dem som er satt til å lede dette skjøre forretningsimperiet, men hos selve den kostbare og sjukehusødeleggende foretakskonstruksjonen.

Det er på tide at det tas nye grep for at sjukehusa og andre regionale helsetjenester blir styrt på en måte som tjener befolkningen. En nasjonal enhetlig styring er bedre enn en pulverisering av oppgavene og ansvar som vi ser av dagens modell. Vi må bli kvitt de fordyrende og byråkratiske mellomleddet og heller prioritere midlene til pasientbehandling.

Helseforetak er ikke sjukehus. Mens et sjukehus skal imøtekomme befolkningens behov for helsetjenester, skal et helseforetak gjøre det som er lønnsomt. Det ligger i kortene at denne organisasjonsformen, der man går langt i å imitere lønnsomhetsfokuset i forretningslivet, produserer andre avgjørelser og prioriteringer enn det et folkestyrt sjukehusvesen ville gjort. Det handler om folks grunnleggende behov for gode helsetjenester, og om ansatte og pasienter som overkjøres av forretningsdrift og ledelsens lønnsomhetsfokus.

I Sverige, er man i gang med en større tillitsreform i offentlig sektor der den markedsøkonomiske tankegangen bak helseforetaksreformen, bygges ned. Slik legges det til rette for å kunne prioritere de pasientene som faktisk trenger behandling og ikke de som gir mest overføringer fra helsebudsjettet.

Det som skal til er en modell hvor man har en nasjonal styringsenhet på toppen, fremfor fire ulike foretak som i dag. Der det viktigste er at sjukehusa skal utøve helsetjenester lokalt. I denne modellen blir det lettere å plassere ansvaret der det hører hjemme, dersom man ikke leverer i henhold til oppdraget. Det er i dag store forskjeller, fordi hver region bygger opp sine tilbud, og der bostedsadresse kan avgjøre hvilke medisiner og behandling du får tilgang til. En av dagens helseregioner har over halvparten av innbyggerne, det skulle ikke være vanskelig å skjønne at dette må endres.

I Møre og Romsdal har det regionale helseforetaket bidratt og bidrar stadig til en unødig kamp mellom de ulike delene av helseregionen. Ingen er interessert i å miste pasienttilbud for at godt betalte helsebyråkrater skal sitte i Helse Midt Norge. Midlene skulle isteden blitt brukt til effektiv pasientbehandling der folk bor!

Trønderranet er konstant, Møre og Romsdal er et ransoffer. Vi er blitt et underbruk av St. Olav og styrer ingen ting sjøl. Kutt på kutt foreslås. Ordførerne skriker opp, men hva hjelper det. Nå er det nok!

Legg ned helseforetakene og gi styringen tilbake til befolkningen gjennom demokratiske modeller. Det er innlysende at folkevalgte må forvalte fellesskapets ressurser og finansiere behov i tråd med politiske målsettinger i helsepolitikken. Helseforetakene egner seg ikke til å oppfylle dette formålet.