Den israelske avisa Haaretz offentliggjorde 17. desember 2018 en omfattende rapport skrevet av TIPH (Temporary International Presence in Hebron). TIPH ble opprettet i 1997 som en del av Oslo-avtalen, og besto av 64 internasjonale observatører, for det meste politifolk, fra Norge, Sverige, Italia, Sveits, Tyrkia og Danmark.
Norge har ledet arbeidet. TIPH skulle bidra til å sikre like rettigheter for den palestinske befolkningen i den delen av Hebron som Israel kontrollerer. Målet har vært å arbeide for et normalt liv for innbyggerne i byens sentrale områder.
TIPH har rapportert til sine hjemland og til israelske og palestinske myndigheter. Fram til nå har alle rapporter blitt holdt hemmelige.
Rapporten som ble offentliggjort før jul var basert på 20 års arbeid og 40.000 rapporterte hendelser. Den inneholdt svært alvorlige beskyldninger mot Israel. Menneskerettighetene brytes på flere områder og palestinernes situasjon har blitt verre og verre gjennom disse 20 årene. Som en direkte følge av offentliggjøringen av rapporten har nå Israels statsminister Benjamin Netanyahu nektet TIPH forlenget mandat.
Verden skal ikke få vite hva som foregår i Hebron. Derfor må vi nå kreve at Utenriksdepartementet åpner sine arkiver og offentliggjør rapportene fra TIPH.
Hebron har 220.000 palestinske innbyggere. De palestinske sjølstyremyndighetene administrerer det meste av byen, men 40.000 palestinere bor i den delen som Israel kontrollerer fullt ut.
Midt i denne delen er det en bosetning som består av mellom 500 og 1.000 israelske bosettere. Dette har vært sentrum for det israelske KACH-partiet. Det er et høyreekstremt og rasistisk parti som Israel og USA erklærte som en terroristorganisasjon. KACH ble forbudt i 1994.
Amerikaneren Baruch Goldstein, som drepte 29 muslimer i Ibrahim-moskeen i Hebron dette året, var medlem av KACH-partiet. Hans terror blir hvert år feiret som en heltedåd av de mest ekstreme sionistene.
En stor del av de jødiske innbyggerne i Hebron kommer fra USA, de fleste fra Brooklyn. De bor gjerne et år i Hebron før de vender tilbake.
Vi kan vel si at de avtjener «verneplikt» som okkupasjonssoldater i sivil. De har et mål; å gjøre livet i Hebron ulevelig for det palestinske flertallet, slik at de tvinges til å flytte. De skal skape «fakta på bakken», altså befeste Israels okkupasjon.
Jeg har selv besøkt Hebron flere ganger. Hver gang har jeg blitt dypt rystet og deprimert. Hvordan er det mulig for voksne mennesker å oppføre seg slik som de sionistiske bosetterne gjør?
Noen palestinske kjøpmenn forsøker å holde butikkene sine åpne i gamlebyen.
De har spent ut nett over handlegata, i et fortvilt forsøk på å hindre at kundene deres ikke skal få matrester, brukte bleier, pissepotter eller annen dritt i hodet.
Sionistene har nemlig, med Israels velsignelse, bygd sine boliger på toppen av butikkene til palestinerne. Avfallet deres går rett ut gjennom vinduet.
I store deler av Hebron sentrum ligger de palestinske butikkene øde. I noen områder er butikkdørene sveiset igjen av myndighetene.
I Shuhada Street, som var Hebrons markedsgate, er alle butikker stengt, og det går en apartheidmur på langs.
Palestinerne kan gå på den ene sida, israelske bosettere kjører og går på den andre. Israelske soldater vokter det hele.
Kirkens Nødhjelp har et omfattende ledsagerprogram i Palestina. I sin egen omtale av dette skriver de:
«Ledsagerne jobber for å bedre palestineres tilgang til land, arbeid og skole, og for å redusere vold og trakassering av sivile. Observasjon på kontrollposter og beskyttende tilstedeværelse i spesielt utsatte områder er blant arbeidsoppgavene.»
I Hebron har en av oppgavene til ledsagerne vært å følge palestinske barn til skolen. Det er nemlig ikke farefritt.
Barna må passere bosetterne, og da er det ikke uvanlig at de blir steinet eller trakassert på annen måte. Kirkenes Verdensråd offentliggjorde 29. januar i år at ledsagerprogrammet i Hebron må avvikles når mandatet til TIPH ikke fornyes. Hebron er ikke trygt for ledsagerne lenger.
Jeg skal ikke generalisere, jeg skal ikke påstå at alle jøder i Hebron er høyreekstreme rasister. Men det åpenbare spørsmålet må jo være: Hvorfor bruker Israel 1500 soldater på å beskytte denne mobben? Hvorfor er det så viktig at de får herje i Hebron?
Jeg har sett dem marsjere gjennom gamlebyen: Med rasistiske og truende slagord, og med soldater i følget, gjør de sitt beste for å ødelegge livene for palestinerne.
FN har gjentatte ganger påpekt at alle bosetningene er brudd på folkeretten. Hebron er kanskje det verste eksempelet, men bosettervold er blitt et omfattende problem på hele Vestbredden.
Ekstreme bosettere ødelegger olivenlunder, de setter fyr på hus, og de har flere palestinske liv på samvittigheten. Som i Hebron er de okkupasjonssoldater i sivil, de er spydspissen i Israels okkupasjon av Vestbredden.
I Knesset er de en del av Benjamin Netanyahus mørkeblå allianse, og bosetterpartiene har flere representanter i regjeringa. Da KACH-partiets første leder, Meir Kahane, satt i Knesset fra 1984-88, var det vanlig at representantene i Knesset vendte han ryggen eller forlot salen i protest når han talte.
I dag sitter hans politiske arvtakere med viktige ministerposter.
I Norge har vi ei regjering som i Granavolden-erklæringa trekker fram ett eneste viktig samarbeidsland i utenrikspolitikken; Israel.
Regjeringa vil belønne Israels folkerettsbrudd ved å «legge til rette for styrket forsknings- og utviklingssamarbeid, handel, turisme og kulturutveksling med Israel.»
Regjeringen vil gjerne «samarbeide med andre land for å gjennomføre økonomiske og politiske sanksjoner ved alvorlige og vedvarende brudd på folkeretten.» Men Israels brudd på folkeretten skal unntas, eller mer presist; de skal premieres.
Vi på grasrota, som ikke har annen makt, må støtte palestinernes kamp for boikott av Israel. Norge må holde sine artister unna Melodi Grand Prix som denne våren skal arrangeres i Israel.
Vi må avstå fra kulturell hvitvasking av apartheid og menneskerettighetsbrudd.