Fagbladet Journalisten offentliggjorde for en tid tilbake en rapport fra organisasjonen «Reportere uten grenser» (RSF). RSF mener bl.a. at Trump, Putin og Kinas Xi Jinping er en trussel mot pressefriheten, og er med på å skape «et klima av hat og fiendskap» mot journalister. Dette, kombinert med økt innsats for å kontrollere mediene, utgjør en trussel mot våre vestlige demokratier. RSF viser her bl.a. til at Trump gjentatte ganger har kalt pressen for «folkets fiender», for øvrig en begrep som i sin tid ble brukt av en av historiens verste tyranner, Josef Stalin.

I denne rapporten peker RSF på at fiendtligheten mot mediene ikke lenger bare er et fenomen i de autoritære statene som eksempelvis Tyrkia og Egypt, men at den også forgifter stemningen i noen av det som tidligere var verdens fremste demokratier. Her nevner RSF land som Polen, Ungarn og Slovakia, der samme RSF mener at Russland under Putin har fyrt opp under en politisk utvikling som er preget av populisme og autoritære ledere.

«Hatet mot journalister er farlig, og er en trussel mot demokratiet», sier RSFs leder Christophe Deloire.

Deloire sier videre: «Politiske ledere som fyrer oppunder forakt for journalister, undergraver ideen om en offentlig debatt basert på fakta i stedet for propaganda».

Deloire sier at dette er å leke med en ekstrem farlig ild. Mens Slovakias tidligere leder Robert Fico har omtalt journalister som «skitne, antislovakiske prostituerte» og «idiotiske hyener», har Tsjekkias president Milos Zeman ved en anledning trukket opp et Kalasjnikov-gevær med påskriften «for journalister» under en pressekonferanse.

RSF er også sterkt kritisk til Kina, som i stor grad forsøker, og faktisk har greid å etablere et nytt mediesystem i verden ved hjelp av undertrykkelse, sensur og massiv overvåking av nettet.

For egen regning vil jeg bare trekke fram følgende, bare for å anskueliggjøre hva som rører seg i hodet på Kinas ubestridte leder Xi Jinping:

I 2012, året Jinping tiltrådte, ga han full støtte til kuppmakerne som i 1991 hadde forsøkt å styrte daværende leder i Sovjetunionen Mikhal Gorbatsjov. Ifølge den uavhengige Beijing-baserte journalisten Gao Yu kom Xi Jinping med sterke oppfordringer til å lære av de to første sovjetiske ledere Lenin og Stalin. Videre uttalte Jinping følgende:

«Å avvise historien til Sovjet og Sovjets kommunistparti, å avvise Lenin og Stalin og å avvise alt annet, er å delta i historisk nihilisme. Det forvirrer våre tanker og undergraver organisasjonen på alle nivåer».

Med andre ord: Her trekker Xi Jinping fram bl.a. Josef Stalin, en av historiens verste massemordere og tyranner, og holder han fram som en av sine forbilder.

Dette gjør altså Kinas diktator, som i sin tid dikterte norske myndigheters betingelser for at normale handelsforbindelser mellom de to land kunne gjenopptas.

Her kan jeg selvfølgelig også trekke fram norske myndigheters oppførsel da den kjente kinesiske opposisjonelle Liu Xiaobo lå på sitt dødsleie sommeren 2017, og der EU og spesielt tyske myndigheter tilbød Xiaobo behandling i sluttfasen av hans liv.

Fra norsk hold var det helt taust. Dette skjedde omtrent samtidig som artisten Prince døde. Da var Erna Solberg plutselig tilgjengelig for kommentarer, men da hun ble spurt om kommentarer vedrørende Liu Xiaobos senere død, valgte hun tausheten. Det var da kommentator i Aftenposten, Harald Stanghelle, skrev følgende:

«Vi har plassert oss selv i skammekroken. Vi har latt oss skremme oss selv til sjølutslettende taushet». Her sviktet sannelig Norge som nasjon sine tidligere uttalte idealer på en måte som bare kan karakteriseres som ynkelig.

For å følge videre den røde tråden med å påvise norske politikeres ettergivelse og underdanighet overfor autoritære regimer og statsledere:

I desember i fjor lot Frps Carl I. Hagen seg intervjue av den Putin-kontrollerte kanalen Russia Today. Denne kanalen er et rent propaganda-verktøy for regimet i Moskva, og her slippes det ikke til noen særlige motforestillinger.

I dette intervjuet kom Hagen med klar og uttalt støtte til at Russland tok makten på Krim, samtidig som Hagen uttrykte støtte til folkeavstemningen som ble avholdt i sakens anledning i 2014. En folkeavstemning som ikke ble anerkjent verken av Norge, G-7 eller av USA p.g.a. omstendighetene rundt avstemningen. Samtidig med støtten til Russland, kom Hagen med sterk kritikk av NATO.

Imidlertid, det mest oppsiktsvekkende var at Frps utenrikspolitiske talsmann Christian Tybring-Gjedde gikk ut og ga Hagen sin fulle støtte her, uten at dette førte til reaksjoner fra øvrig norsk politisk hold.

Disse synspunktene sammenfaller med synspunkter som gjerne kommer fra ytterste venstre i Norge. SV og Rødt har alltid hatt et utenrikspolitisk ståsted som er tuftet på motstand mot USA og NATO.

Men verden er sannelig i forandring: På Facebook-gruppen for tilhengere av Frps Sylvi Listhaug kan det stadig observeres lenker til videoer til før nevnte russiske propagandakanal Russia Today.

En kan med god grunn spørre: Hva er det som skjer, når en observerer uttrykt forståelse for autoritære nasjoner og ledere, samtidig som representanter fra ytterste venstre og ytterste høyre finner hverandre i kritikken av NATO og vestlige demokratier?

Vi ser altså en uttrykt og samstemmig forståelse for regimer som er en fare for vår frihet og sjølstendig, og en trussel for noe av det viktigste som er nedfelt i den norske grunnloven. Jeg snakker selvfølgelig om paragraf 100 i Grunnloven, paragrafen som omhandler ytringsfrihet, og som vi i dag dessverre tar som en selvfølge.

Nylig avdøde Kjell Grandhagen, tidligere norsk etterretningssjef, uttalte følgende i et intervju med Dagens Næringsliv noen måneder før han døde.

«Politikerne, særlig den sittende regjering, sier en ting og gjør noe annet. De svikter sine velgere, og spiller et spill om vår nasjonale sikkerhet».