Kronikk

«Om ytringsfrihet og unnlatelsessynder»

Minne: Minnemarkering i regi av Amnesty International Norge for fredsprisvinner Liu Xiaobo ved Nobels Fredssenter i Oslo etter at han døde i juli 2017. 

Meninger

13. juli er det to år siden den kinesiske fredsprisvinneren og opposisjonelle Liu Xiaobo døde. Han døde som en fange i sitt eget land fordi han faktisk tok den kinesiske grunnloven på alvor. Dette på samme måten som dagens demokratiforkjempere i Hongkong paradoksalt benytte seg av, og som alt er skrevet inn i Kinas grunnlov der det bl.a. står i § 35 om « Borg-ernes rettigheter og plikter « følgende:

« Borgere av Folkerepublikken Kina har ytringsfrihet, pressefrihet, frihet til å organisere seg, samle seg i grupper, og å demonstrere og protestere «.

I Charta 08 som bl.a. Liu Xiaobo representerte står bl.a. følgende i kapittelet om « Våre fundamentale prinsipper «: « Frihet er kjernen i de universelle menneskerettighetene. Ytringsfrihet, pressefrihet, frihet til å organisere seg og samle seg i grupper, til å demonstrere og protestere «. M.a.o. nesten ord for ord det samme som er nedfelt i den kinesiske grunnloven. Ironisk nok var det på bakgrunn av at Liu Xiaobo og Charta 08 tok den kinesiske grunnloven på alvor at Liu Xiaobo i 2009 ble dømt til 11 års fengsel. I 2010 ble Xiaobo tildelt Nobels fredspris for sin « lange og ikkevoldelige kamp for sentrale menneskerettigheter i Kina «. Kina kalte tildelingen « uanstendig « og beskyldte Norge for å belønne en « kriminell «, og så bort fra at Nobelkomiteen er politisk uavhengig.

Det kan også i denne sammenheng nevnes at en av forslagsstillerne til at Xiaobo skulle tildeles fredsprisen var Høyres Jan Tore Sanner, en Sanner som i ettertid sammen med sine partikolleger har vært hørbart tause med å ytre seg kritisk i forhold til de kinesiske myndighetene.

Og bare for å minne om hvor opportunistiske også øvrige norske politikere ellers kan være i ulike sammenhenger:-- I sin bok « Menneske, ikke milliarder « fra 2011 skrev Erna Solberg følgende om Kina og menneskerettighetene:

« Menneskerettighetene har en lei tendens til å tape for næringsinteressene. Det ser vi tydelig både når det gjelder nasjoners og firmaers forhold til menneskerettighetsbruddene i Kina «.-- Vår beviselige opportunistiske og stadig smilende statsminister har virkelig i ettertid måtte erkjenne at det er lettere å påtale menneskerettighetsbrudd i eksempelvis Venezuela, Turkmenistan og Myanmar enn i viktige og pengesterke nasjoner som Kina og/eller Saudi-Arabia. Og det underlige er at store deler av norsk presse, næringsliv og opinion ellers er så velvillig innstilt overfor Kina og dets ledere. Hva dette skyldes? Det meste av dette handler om norsk-kinesisk handelssamarbeid, med andre ord om penger. Og da blir dette med menneskeverd, demokrati og menneskerettigheter underordnet. Og det rare her er hvordan det gikk til at en ideologisk motpol som Kina ble bestekompis til en norsk blå-blå-regjering. Dette viser vel til overmål at bl.a. Høyre definitivt har forandret seg fra et parti som en gang var et verdikonservativt, til et mer eller mindre opportunistisk kalkulatorparti. Det bekreftes vel også av det faktum at Solberg og Høyre også føler seg vel med å samarbeide med populistene og opportunistene i Fr.p.

Bare for så i klartekst å anskueliggjøre hvor inngripende den kinesiske innflytelsen etter hvert er blitt når det gjelder Norge og norske forhold, er det på sin plass å trekke fram hva som skjedde i forbindelse med besøket av tredjerangerte i det kinesiske kommunistpartiet Li Zhanshua tidligere i år. Den 15. mai skulle Zhanshua besøke Stortinget, og i den forbindelse hadde kineserne med god bistand av norske hjelpere « kjøpt « Eidsvolls plass, slik at ingen utenforstående som bl.a. Amnesty slapp til for å si sin mening om det kinesiske diktaturet.

Som sendemann for den kinesisk-norske organisasjonen Norway-Wenzhou Chamber of Commerce, opererte den 28-årige Vegard Moltubakk ved denne anledning i kulissene for å hindre at norske menneskerettighetsgrupper skulle få komme til orde. Ifølge samme Moltubakk fikk den kinesisk-norske organisasjonen beskjed fra den kinesiske ambassaden at « noe var på gang « i god tid før besøket fra Kina skulle finne sted. Allerede ved påsketider søkte den kinesisk-norske organisasjonen Stortinget om å få disponere Eidsvolls plass akkurat den dagen 3.-rangerte i Kina, Liu Zhanshua, skulle besøke Stortinget. Dette var på et tidspunkt Zhanshua`s besøk var under planlegging, og følgelig visste få eller ingen andre om hva som skulle skje. M.a.o.: Det kan ikke være mye tvil om hvem Moltubakk handlet på vegne av. Det var selvfølgelig det offisielle Kina. Dette viser i klartekst at den autoritære kinesiske armen etter hvert er blitt lang og synlig, og at vi har fått enda flere tegn på at vi er i ferd med å grave vår egen grav, i alle fall når det gjelder dette med å ytre seg fritt.

Hva Vegard Moltubakk angår er det følgende å si: Tilgi han ikke, for han vet hva han gjør.

Den samme meldingen burde også gå til en norsk statsminister, norske politikere, norske næringslivsledere som tilsynelatende har glemt hva som bl.a. er nedfelt i norsk grunnlov paragraf 100, den om ytringsfrihet.

Det begynte med Liu Xiaobo, et menneske som døde i kinesisk fangenskap, og som på sine siste dager fullstendig ble sviktet av norske myndigheter, enda til på hans dødsleie.

Samme sommeren som Xiaobo døde, kom i tillegg til alt dette, daværende innvandringsminister Sylvi Listhaug på banen og mente at vi burde « utfordre menneskerettighetene, siden de ikke lenger er tilpasset den urolige verden vi lever i «.

Hvis en tar innover seg hva Listhaug egentlig her sier, er det ikke tidligere fra regjeringshold blitt tatt til orde for å sette dette med menneskerettighetene til side. At en i praksis i tilfellet Kina har gjort dette er åpenbart, men at en fra norsk regjeringshold i klartekst tar til orde for å gjøre nettopp dette er oppsiktsvekkende. Dette har bare skjedd en gang tidligere i dette århundret i Norge – da var vi underlagt en okkupasjonsmakt.

Det er sannelig mange gode grunner til å gråte over vår samtid og dens verdigrunnlag.