Vedtaket om nynorsk administrasjonsspråk i Ålesund kommune har provosert særlig menn til å skrive flere innlegg, mer eller mindre saklige. Sterke ord og uttrykk brukes, tilsynelatende ukritisk. Påfallende mange har angrepet Aud Farstad, ålesunder og kunnskapsrik og dyktig historiker, som engasjert, men saklig har forsvart vedtaket. Det hun er blitt utsatt for bl.a. på trykk, forbauser meg. Er det fordi hun tilfeldigvis er kvinne - i tillegg til at hennes innlegg har vært skrevet på nynorsk?

Generelt har ord som "nynorsktvang", "udemokratisk", "diktatur" og "fanatisme" gått igjen i flere innlegg, også fra personer man burde vente bedre av. "Språktvang", "ny-kommunisme", "mindretallsdiktatur" osv. - slikt fins naturligvis aldri i riksmåls- eller bokmålssammenheng. Her er man de fødte demokrater, som verken utøver tvang eller press eller utsetter andre for latterliggjøring. Som student i Oslo med Ålesunds-dialekt fikk jeg føle noe annet! De aller fleste - også medstudenter fra andre landsdeler - trodde at jeg snakka nynorsk.

Som lektor har jeg observert litt av det presset som elever med nynorsk som hovedmål kan bli utsatt for. Det groveste var da jeg i min første jobb (ikke i Ålesund!) spurte en eldre adjunkt, som rektor henviste meg til, hvordan han praktiserte gjenfortelling i sidemålet i en språkdelt klasse. "Hva, har du SLIKT i klassen? Ignorer dem! Tving dem til å skrive bokmål. Jeg har aldri problemer med dette." Han var riksmålstilhenger og Høyre-politiker, slik også rektor ved skolen var.

Flere år seinere lo noen realistkollegaer ved Fagerlia vgs. av meg da jeg anbefalte dem også å bruke nynorsk i oppgavetekster, i alle fall av og til, av hensyn til nynorskelevene. (I faget norsk var alle stiloppgaver sjølsagt på begge målformer.) Skolen skal være "språknøytral", men flere nynorskutgaver av lærebøker kom i mange år seinere enn bokmålsutgavene, eller mangla heilt. I tillegg til andre faktorer - både i skolen og utenfor - bidro også overtalelse fra medelever til at noen nynorskelever skifta til bokmål.

Og utenfor skolen har flere av de som har spurt etter skjemaer på nynorsk, fått svar som: "Forstår du ikke vanlig norsk, du da?" Mange resignerer. Ved valget av målform ved Blindheim skole i fjor var valgdeltakelsen svært lav. Det tyder kanskje på at for de fleste spilte valget mellom nynorsk og bokmål liten eller ingen rolle. Men de som kjempa for bokmål i den tidligere nynorskkretsen, vant. Tilsvarende har bokmålet vunnet i mange tidligere nynorskkretser her i Ålesund, mest på grunn av tilflytting av aktive bokmålstilhengere. Og lokale navn er blitt "bokmålske" - jf. Lillevatnet, som opprinnelig visstnok har blitt uttalt omtrent som "ilkjevatnet" eller "Likkjevatnet", mens noen "urbane" nå krever "Lillevannet". Ord og ordformer kan også oppfattes som bevaringsverdig kultur!

I noen innlegg påstås at vi 88% som bor i dagens Ålesund, vil ha bokmål, mens de få 12% som bor i nåværende nabokommuner vil ha nynorsk, og at hver person må telle likt. Ellers blir det "diktatur" og "nynorsk-kupp". Men ved stortingsvalg teller jo ikke hver stemme like mye i forhold til tallet på representanter! Ei stemme ved stortingsvalg i Finnmark teller langt mer enn ei stemme i mer tettbefolka fylker. Dette blir sett på som både naturlig og demokratisk. At Høyre lokalt nylig gjorde vedtak om at partiet ikke vil ha nynorsk administrasjonsspråk i Ålesund, trass i at Høyres ordførerkandidat tidligere har gått inn for det, er slett ikke rart. I de vel 130 år partiet Høire, nå Høyre, har eksistert, har det nesten alltid stemt mot både likestilling for landsmål/nynorsk og rettskrivningsendringer som brakte riksmål/bokmål bort fra dansk og nærmere det språket "folk flest" i bygd og by snakker. Men merkelig er det at Høyres demokratiske ordførerkandidat i skuffelsen etter valget begynte å snakke om sperregrense mot "småpartier" også i kommunevalg for å gi de større partiene styringstillegg. Er det mest demokratisk?

Vedtaket om nynorsk administrasjonsspråk fikk en "skribent" til bl.a. å påstå at "demokratiets diktatur er innført i en blanding av ny-kommunisme og sjørøvertokt". En annen, jeg hadde venta noe mer saklighet av, skreiv "et klart uttrykk for diktatur", "nynorskdiktatur... med undertrykking" og "samtidig utraderes bykulturen". Det høres så vakkert ut når man "generøst" vil gå med på kommunal språknøytralitet (slik som i Ålesund fram til nå), men i praksis ser vi at det oftest kan bety at de som roper høyest, vinner.

I innlegg og redaksjonelt er det blitt forklart at ingen privatpersoner i Ålesund tvinges til å skrive eller snakke noe annet enn nå, uansett om administrasjonsspråket er bokmål eller nynorsk. Hver enkelt kan fortsatt skrive som man lyster, med like mange eventuelle dialektord, fremmedord og grammatiske feil som før, i kommunikasjon med medmennesker og med det offentlige. Du blir slett ikke NØDT til å skrive dialekt, noe en innsender lurte på - hvor han nå hadde denne idéen fra. Jeg er for øvrig spent på om vedkommende vil holde sitt løfte om å flytte til Østlandet dersom vedtaket om nynorsk administrasjonsspråk opprettholdes... I sagatida kaltes slikt for et brageløfte.

Som ålesunder har jeg følt meg direkte flau over en del innlegg i denne debatten, særlig der det mer enn antydes at hvis ikke både far og farfar har bodd og drevet virksomhet i byen, er man heller ikke meningsberettiga når det gjelder Ålesund. Men de fleste ålesundere er ikke slik. De fleste av oss har f.eks. et ganske avslappa forhold til at både Sunnmørsposten og Nytt i Uka inneholder artikler og meldinger også på nynorsk.

Som beboer fra 1940 i et jugendstilhus i sentrum, og med fire besteforeldre som enten var født i Ålesund eller i det minste både bodde og arbeidde her "før Brannen", mener jeg likevel(!) at vedtaket om nynorsk administrasjonsspråk både er rett og rettferdig - og slett ikke udemokratisk eller et anslag mot "byens urbane kultur". Akkurat hva denne kulturen har bestått i, og når den kan ha oppstått, vil det kanskje være interessant å komme tilbake til seinere. Men hvis avisinnlegg med innhold som får meg til å tenke på ordet "Nett-troll", er uttrykk for en urban bokmålskultur, betakker jeg meg. Slik vil vi ikke ha det. Jeg ønsker fortsatt å være stolt av å være ekte ålesunder - like stolt som jeg er av å være ekte sunnmøring!