I både gamle og nye Ålesund kommune benytter et stort flertall bokmål, noe som er god nok grunn til å ha denne målformen som adm.språk. Til tross for sitt overveldende antall bokmålsbrukere har språknøytrale Ålesund i mange tiår vært sjenerøs overfor nynorskmindretallet. Flertallet vil trolig fortsatt forære minoriteten språknøytralitet, men språklig frihet har nynorsktilhengere ingen interesse av. Mange grunnløse argumenter for tvangsinnføring av nynorsk i Ålesund er fremlagt. Bare for å tilbakevise noen slike feilaktige påstander:

1) Språknøytralitet = bokmål. Feil! Språknøytralitet betyr frihet til å bruke den målformen man selv ønsker. 50 år med språknøytralitet i Ålesund har vist at folk flest foretrekker bokmål. Interessen for nynorsk har vært minimal. De siste årene har Ålesund hatt rådmann, ordfører og varaordfører fra nynorskland. Jeg kan ikke se at de har promotert nynorsk i den språknøytrale kommunen. Men troikaen Astrid Eidsvik, Eva Aurdal og Tore Øvstebø vil heller tvangsinnføre nynorsk som adm.språk og kue bokmålsflertallet.

2) Ålesundsdialekten ligner mer på nynorsk enn bokmål. Feil! Ålesundsdialekten ligger nærmere bokmål. Folk lar seg lure av ord som: ikkje, no, e, kem, ka, kor, nåkke, dåkke, osv. Oversett noen nynorsktekster til bokmål. Strek deretter under ordene som ikke passer til ålesundsdialekten i begge versjoner. Resultatet vil vise at det gj.snittlig er ca. dobbelt så mange ord i nynorsk som ikke passer til ålesundsdialekten i forhold til bokmål. Mange har betonet at man bør bruke den skriftlige målformen som ligger nærmest talemålet. For det store flertallet i nye Ålesund kommune er dette bokmål og ikke nynorsk.

3) Nynorsk har spilt en sentral rolle i Ålesunds historie. Feil! Ålesund har alltid hatt et enormt flertall av innbyggere, inkl. institusjoner, foreninger, bedrifter, osv., som har benyttet riksmål/bokmål. Byen har en plikt til å ivareta denne språklige kulturarven. De aller fleste innflyttere fra bygdene til Ålesund på slutten av 1800- og innover på 1900-tallet hadde ingen interesse for nynorsk. De integrerte seg i bykulturen og brukte riksmål/bokmål. Målreisinga sin strategi om at tilflyttere fra bygdene skulle erobre byene kulturelt og språklig falt i fisk. Alle andre angrep målstrevet rettet mot byene for å utradere riksmål/bokmål mislyktes også. Betraktes Ålesund i et helhetlig byhistorisk perspektiv har minoriteten av sunnmørsk bondekultur og nynorsk gjennom tidene spilt en særdeles marginal rolle i byen.

4) Nynorskkommunen Borgund ble slukt av bokmålskommunen Ålesund. Feil! Fusjonen av de to kommunene i 1968 var en naturlig utvidelse av byen. Sammenslåingen blir uriktig fremstilt som om Ålesund undertrykte Borgund, og dette brukes som argument for å rettferdiggjøre innføring av nynorsktvang i Ålesund i dag. I realiteten var det friheten tildelt befolkningen i Ålesund/Borgund i 1968 i form av språknøytralitet, som førte til stadig mindre nynorsk og mer bokmål i gamle Borgund. I 1977 brøt for øvrig en stor del av gamle Borgund ut fra Ålesund og ble til nynorskkommunen Sula.

Ivar Aasen uttalte at ingen skulle påtvinges landsmålet han utformet. Denne oppfordringen gir dagens nynorskforkjempere blaffen i. Kampen imot språklig frihet har dype røtter i målstrevet, som allerede på 1920-tallet pønsket ut sin såkalte tvangsstrategi. Den gikk ut på å benytte statlig parlamentarisk flertallsmakt for å kue motvillige lokalsamfunn. Tvangsmålstradisjonen er lett gjenkjennelig i dagens nynorske vendetta mot bokmål i Ålesund. Herunder sorterer også den absurde nynorskprisen nye Ålesund kommune er blitt tildelt før noe vedtak om målform er fattet.

Flere debattanter har tematisert bokmålsk «undertrykking» av nynorsk. Her anes hevngjerrige påskudd for å kue uskyldige bokmålsbrukere i dagens Ålesund, og strategien oser av komplekser. Byhat er ikke noe nytt fenomen. Allerede tidlig på 1900-tallet var målreisinga en viktig del av bygdene sin kulturelle kamp mot urbaniseringen. Nynorskleiren hadde ikke noe program for byutvikling, bare bymotstand. Nå vil tydeligvis periferien gjerne ta kontroll over sentrum, men respekt for byens kulturhistorie har den ikke.

Mange personer og politiske partier man skulle tro var demokratiske har i språkdebatten vist det motsatte. Nye Ålesund kommune er resultatet av et kupplignende tvangsprosjekt. Kommunesammenslåingen har aldri vært tema til et valg. Intensjonsavtalen er laget av noen få politikere uten demokratisk forankring i folket. Både Haram og Sandøy ble tvunget inn. Ålesunderne er blitt veivalset ned. Fordeler med den nye kommunen er vanskelig å se. Folketallet er for lavt til å gi nasjonal slagkraft, og avstandene innad er store både kulturhistorisk, språklig, kommunikasjons- og befolkningsmessig. Etter at politikerne sløste hundretusener av kroner i et patetisk forsøk på å ødelegge Ålesunds byvåpen tildelte de seg selv uhørte lønnsforhøyelser. Og nå skal bokmålsbrukerne tvinges i kne.

Det hevdes at nynorsk som adm.språk i Ålesund vil få liten betydning, men det er nettopp nettsider, brosjyrer, annonser, informasjon fra staten m.m. som promoterer en kommune utad og er viktig. Nye Ålesund kommune har i lang tid avertert seg som en språklig tvangsanstalt. Nynorsk er allerede påtvunget de kommunalansatte før noe språkvedtak er gjort. Har man overhodet lov til det? Streik burde være på sin plass.

Nynorsktvang i Ålesund fører trolig til at mange kvalifiserte personer fra hele landet vil vegre seg for å søke stillinger i, eller overhodet flytte til, kommunen i fremtida. Et nynorskregime vil bli særdeles upopulært hos flertallet. Det er naivt å tro at et vedtak om nynorsk språktvang ikke blir annullert ved neste korsvei. Kanskje får vi en folkeavstemning om målform. Da spørs det om bokmålsflertallet er blitt så provosert av nynorskmindretallets høylytte og særs grunnløse argumenter for innføring av språkdiktatur, at bokmål blir adm.språket. Innføres språknøytralitet nå, vil det virke forsonende for både nynorsk- og bokmålsbrukere.