Først av alt vil eg takke, takke alle dei gode folka, dei som dukker opp når en treng dei. Familen, dei gode vennane, gode naboer og dei som tørr, tørr å høre, tørr å spør. Dei som for eit år sidan hjalp oss frå Bye begravelsesbyrå og Øygardshallen med avskjedssermoni.
Dei som klemmer, gråter, smiler eller ler.
«Gå litt lenger en du tror
du kan
og
opplev verden
på nytt»
Anders gikk kanskje enda lenger – han tok sitt eget liv. Vår sønn, en bror, en kjæreste, et barnebarn, manges søskenbarn, tanter og onkler, en kjær til mange, familie og venner. Vi står tilbake med to svar. Anders aldri mer, bare gode minner. Et år er gått.
20 oktober skulle han ha fylt 25 år – på bilder vil han aldri se eldre ut – aldri eldre enn 23. Ei sorg vi ikkje ønsker, ei sorg vi må bære, en vi ønsker å minnes, en vi er glad vi fikk kjenne.
Anders er ikkje aleine, vi er ikkje aleine.
Det er mange, alt for mange, som på en eller annen måte velger å gjøre slutt på det livet som de lever.
Tilbake står de som velger å leve, leve med sorg og savn, leve med det som livet gir. Glede og gode stunder.
Vi har valgt å være åpne, valgt å prøve og snakke om Anders, prøver å sette ord på sorg, prøver å gi andre rom for sine reaksjoner.
Tenker at «ingenting» er feil. Sjelden er vi i samme sinnsstemning – en vil gråte og gråter, en har lyst å le, en tenker på dagens gjøremål, en annen på en vits de nettopp hørte.
Å møte «andre» er ofte ei utfordring, og å møte oss kan være det.
Noen velger å «skynde» seg vekk, andre kommer bort. Vi kan ønske å ikkje møte - noen trenger å høre, noen vil fortelle, andre ønsker å tie. Å innse at verden går videre, at «toget ruller» enten en er passasjer og prøver å henge på, eller å stå ved siden av og se toget passere med ett barn mindre, har vert en merkelig og skremmende opplevelse. Vi har skapt samfunn hvor «alt er mulig» «allt er umulig» forbildene endrer seg, de gamle normene er til for å endres, det kreves høyt tempo, utbytte og vekst. Universet kommer nærmere, verden forsøples, virtuelle verdener er skapt. Blir mennesket mindre viktig?
«Livet er ikkje for amatører» er det mange som sier til meg – er det ikkje akkurat det de er?
Om nokken er proffe er det kanskje dei som har levd det lenge – dei gamle i blant oss?
Psykologi har det vert skrevet sider opp og sider ned, bok på bok fyller bibliotekene verden over – uten svar – uten et svar på hvordan vi bør takle livet, hvordan jeg som far skal være fortrolig eller forstå hvordan mitt barn kan velge våpen mot sitt eget liv. Ka eg skal gjøre når fjeset er fullt av tårer, kroppen er låk og støl, sorga ligg som ei pute i hode, et hode som verker og ikkje vil. Ka skal en bror og ei søster gjøre? Ei mor som skriker etter en mista sønn, for oss en sønn som har valgt å dø fra oss. Besteforeldre fra ei anna tid en kjæreste med utsikter til å skape nye liv. Alt som slutta så brått for så mange, lite vet vi om kordan vi skal te oss. Skal vi inn på toget? Skal vi stoppe å se? Vi vet bare at det aldri blir slik det var. Død, men levende minner.
Anders var prematur født lenge før han skulle, var lenge mindre enn de fleste, han vokste opp og ble en «mann», en kraftkar som vi og mange fysisk og psykisk kunne støtte oss til.
Ei sterk snill favn, var sta og svært kunnskapsrik, gjorde og fikk det tilsynelatende ofte slik han ville – kan slikt og tidlig fødsel være med på å forklare? Spørsmål uten svar er det mange av.
Mange av oss har mulighet til å velge.
Søstera til Anders sa: « Han valgte å dø – Jeg velger å leve». Det er sterke ord, ord som kan være vanskelig å svelge, en sannhet det ikkje alltid er lett å forstå.
Hodet vårt er et fantastisk instrument.
Ka hodet gjør, hvordan vi reagerer, ka vi drømmer om kan ofte være mysterium.
Hvordan vi velger kan vi ofte avgjøre sjølstyrt – det vi trener på blir vi bedre på . Gi en klem! Gi flere klemma.
Håper flere vil trene på å leve.
-------------------------------------------
Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til debatt@smp.no.