Det er naturlig at vi som bor i gamle Ålesund kommune ikke vil gi slipp på språknøytraliteten til fordel for nynorsk, og det må være lov å si fra. Fra nynorskhold blir det framstilt som om dette ikke er noe å bråke om, at vi må jo være såpass storsinnet at vi kan godta denne endringen.

Kommunen skal bli landets største nynorskkommune, og det må vi skjønne er helt fantastisk. Det vil jo i praksis ikke ha noe å si for folk flest, ifølge ordføreren. Slik bagatellisering viser en total mangel på forståelse. Dette handler om prinsipp, om følelser, og om identiteten til de som faktisk har vokst opp med bokmål.

Hvis ikke nynorsken kan overleve i kraft av seg selv, burde den kanskje ikke ha den posisjonen den har i dag. Hvis det er gjennom press og tvang nynorsken skal overleve, vil man ikke få mye sympati. Det er mye motvilje mot nynorsk som det er, og det begynner allerede på skolen der man må forholde seg til undervisning og eksamen i et sidemål mange synes er vanskelig. Mange blander språkene, både som elev og videre i voksenlivet.

Nå bor jeg i Ålesund, men jeg vokste opp i en nynorskkommune på Sunnmøre. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å lære nynorsk. Men jeg har aldri likt det, og bruker nå stort sett bokmål. Hvis folk velger bokmål foran nynorsk er det fordi de foretrekker det, ikke fordi de blir tvunget til det.

Et leserinnlegg viser til en undersøkelse fra Opinion, der det visstnok var flertall for nynorsk i nye Ålesund. Å legge til grunn en undersøkelse der en liten brøkdel av befolkningen har blitt spurt, blir useriøst. Det eneste riktige ville være å ha en folkeavstemning. Men Aurdal & Co kjører vel bare på - de har jo allerede fått en pris for (tvangs)innføring av nynorsk i den nye kommunen, må vite.

-------------------------------------------

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til debatt@smp.no.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!