Det var med litt blanda kjensler eg såg namnet mitt som nominert til Sunnmørspostens heiderspris. Eg tenkte at dei andre nominerte var «mykje større enn meg», som det heiter i eventyret.

Sjølv stemde eg på Dag Berild. Han er nok ukjend for mange, men resultatet frå den lange motstandskampen hans mot resistensutvikling har tallause nordmenn nytt godt av. Det gjer at vi i dag framleis kan bruke det gode gamle penicillinet når nokon blir sjuke. Dette er ein aktiv strid som må kjempast om vi ikkje skal «bli bomba tilbake til steinalderen», som Berild sjølv seier.

Berild var óg forelesar då eg studerte. Frå år med forelesningar i mange fag hugsar eg framleis historiene han brukte då han underviste oss om HIV. Og framleis er han den som set visitten på vent for å gje viktig lærdom til studenten bakarst i frakkerekkja.

Så kven er eg til å ta imot ein slik pris?

Så langt har eg ikkje gjort anna enn å lage lyd. Sette saman ord på ein måte som gjev meining for folk. Men mange har stemt på meg. Og slik sett pris på det eg har gjort. Og for det takkar og bukkar eg så djupt eg kan.

Men er det berre «Ljomande malm og klingande bjølle», som det står skrive?

Eg håper det er ein god start. Ei rørsle. Fram og tilbake. Slik ein voggar kampesteinar ein vil ha bort frå tomta og ned i fjorden.

Eg hadde eigentleg aldri tenkt at eg skulle bli ein offentleg person. Men på sett og vis har forholda eg arbeider under med tronge rammer, manglande pasienttilbod og saldert verdigheit «radikalisert» meg.

Når eg gjekk nattevakt og stadig lista meg forbi sjuke pasientar i overfylte korridorar med kun ei messingbjølle å ringe i når dei treng hjelp; – det opprørte meg. Det stakk. I hjartet. Og i magen.

«Ring i bjella» starta fordi vi burde kunne gje eit betre tilbod enn ei messingbjølle. Og eg tenker at mitt namn og person er like lite interessant åleine som denne bjølla.

Krafta ligg i det som det peikast mot.

Og når eg såg ned på EKG etter EKG hjå pasientar med store hjarteinfarkt som eg visste ikkje nådde fram til utblokking i tide, rørte det óg mitt hjarte. For eit sjukt hjarte burde ikkje måtte dra opp til St. Olav. St. Olav burde kome ned til hjartet. Og tidsnauden til infarktpasientane smitta over på meg. Vi har faktisk ikkje tid lenger til å syte rundt lunsjbordet og vente på at det skal bli betre. Vi må gjere det sjølv.

Og dette vart viktigare enn ubehaget og risikoen ved «å stikke haudet fram».

For like plutseleg som mine pasientar opplever det, så kan det vere deg eller meg. Mine eller dine. Vi er alle potensielle pasientar, som ein kollega av meg sa.

Difor stifta vi óg Foreninga Sjukehuset vårt. Gjennom den ønskjer vi å samle inn pengar til medisinsk-teknisk utstyr som føretaket vårt ikkje i dag har råd til å investere i. Og ein kan meine mykje om dette, men eg kjende at eg ikkje hadde tid til å ta den prinsipielle diskusjonen om det er greitt å finansiere «privat» noko det offentlege burde klare sjølv. For kvart år som går må pasientar til Trondheim for undersøkingar vi meiner dei burde få her.

Målet mitt har aldri vore å få meg eit namn eller ein pris. Å vere ein god kollega og ein god ven er godt nok for meg. Det er nok av meg som det er, noko den rotete stova mi vitnar om.

Men eg drøymer om tomme korridorar, ein PET-scannar og eit PCI-senter. Og likar tanken på at eg ein dag kan stå i rommet ved sida av og vite at pasienten på andre sida av veggen no får hjelpa han treng. Litt nærare heimen.

Eg takkar for prisen, og takkar alle som er med i dugnaden vi har invitert til. Eg deler denne prisen med Kathrine Grande Røsvik som er mindre synleg, men likevel svært sentral i dette engasjementet.

For det beste med denne prisen er at den endrar ingenting.

Det gjer vi.