Det er ikke lett å være ålesunder ved inngangen til det nye år. Ikke bare er bønder uten peiling på jugendstil kommet inn i styre og stell, nå har også måltrollene rykket inn i byen. For folk som har gått på Nørvøy skole, og som har klatret opp i Aksla fra de var en neve stor, er nynorskens inntog ikke til å holde ut. Skal vi tro leserbrevskribentene så går det på identiteten løs. Erkeålesundere vil ikke ha Bingsa-info på nynorsk. Nei, da står de heller bak i hagen og brenner boss.
Der jeg vokste opp nede på prærien i Østfold ble nynorsk kalt grautmål. Nynorskordlister ble brent på bål, og medlemmer av Unge Høyre iført dunjakker fra Moncler sprang uavlatelig rundt og samlet inn underskrifter mot tvungen sidemålsundervisning. Selv deltok jeg i liten grad i eksessene, bokbål har jeg alltid sett på som en vederstyggelighet, men helt upåvirket var jeg nok ikke. Av og til kunne jeg kjenne på et lite streif av nynorskhat.
Etter mer enn 30 år på Sunnmøre er skepsisen mot nynorsk borte. Jeg har lært å sette pris på språklig mangfold. Sunnmørsposten har nok vært en vesentlig bidragsyter der. Daglig kan jeg kose meg med nye artige dialektuttrykk, og vekslingen mellom artikler på bokmål og nynorsk går problemfritt, ja, ofte registreres vel knapt hvilken målform som er i bruk. Selvsagt kunne jeg ønske meg mer riksmål, for selv om jeg har kuttet ut «nu» og «efter» så foretrekker jeg Gammel Dansk fremfor Gammel Opland, for å si det slik, men når alt kommer til alt betyr ikke det så mye. Og blir lengselen for stor, henter jeg frem Bjerke og Bjørneboe fra hyllene.
For de toneangivende langs Borgundvegen var det ikke nok å få bynavnet, byvåpenet og rådhuset. De ville ha språket også. Det vil si, de ville ha en språknøytral kommune som jo i praksis betyr bokmålskommune. Ifølge de som teller hoder, ville språknøytralitet være mest demokratisk. «The Winner Takes It All» heter det i en gammel ABBA-slager, men det er kanskje ikke den beste oppskriften på hvordan man bygger ny kommune. At mitt parti Høyre ikke forsto det, er trist. At partiet løp fra intensjonserklæringen før blekket var tørt, kan være et tegn på at Nørvøens Høire har festet grepet. Det lover i så fall ikke godt.
Fra 1. januar 2020 er Ålesund landets største nynorskkommune. Det lever vi godt med. Også de som skjuler ikke så rent lite god gammeldags ålesundsarroganse bak sin uttalte kjærlighet til bokmålet vil nok etter hvert erkjenne at denne krigen kunne de vært foruten. For de mest hardnakkede vet jeg ingen annen råd enn at vi får skrive ut Edvard Hoem på blå resept. Og når det gjelder den noe nedlatende holdning som har preget enkelte ålesunderes møte med bygdefolk helt frem til våre dager, så bærer jeg, i likhet med Olav H. Hauge, på den drømmen «at noko vedunderleg skal skje». Måtte storkommunen vise vei.
-------------------------------------------
Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.