Det er ikke folket som frivillig flytter fra distriktene, men politikerne som flytter folket!

Det snakkes og skrives om økte fergetakster og merbelastninger for den enkelte. Krangelen mellom politikerne og fylkeskommunene om hvem som har ansvaret foregår langs hele vår langstrakte kyst. Opposisjonspartiene skylder på den sittende regjering, selv om de har eiendom i beslutningene. Det krangles, det skyldes på hverandre. Nå bruker politikerne ikke lenger det slitte uttrykket «dette må vi ta på høyeste alvor» – det er tyst! Nei, denne situasjonen tas ikke på alvor av noen som helst.

Konsekvensene av takstøkningene og de pågående, ulike debattene er at folket begynner å skjønne at det ikke legges til rette for bosetting i distriktene. Oddgeir Bruaset sitt tv-program «Der ingen skulle tru nokon kunne bu» blir virkelighet – tomme hus og fraflytting.

Men det hjelper lite å flytte fra utfordringene når bostedet snakkes ned, et salg av boligen ved flytting dekker knapt nok tomt og grunnmur til en ny bolig i såkalte urbane strøk.

Utarmingen av distriktene er et faktum

Samtalene som de unge plukker opp under fredagstacoen er foreldre som grubler på hvordan en skal kunne makte å dekke de økte pendlerkostnadene, eller jobbe og drive virksomhet nå når reiseutgiftene øker.

Det skjer mange uheldige ting på flere områder samtidig. Du kan lese: Hurtigbåten er innstilt fordi bølgehøyden er over en hvis tillatt grense. Ferga som før ble fylt opp med biler også på øvre dekk, går over fjorden halvfull fordi avtalen mellom fylkeskommunen og transportør ikke er «tydelig nok». Parallelt foregår sykehusdebatten uke etter uke med meldinger om økonomiske nedskjæringer og stengte fødestuer. De utallige debattene om skolenedleggelse og skolestruktur får du stadig påminnelser om. Uheldige debatter som gir oss et etterlatt inntrykk av at kvalitet og tilbud forringes.

Dette er bare noen av «dagens» temaer, og som kommer i tillegg til de «historiske» samtalene i hjemmet, som også jeg fikk med meg. «Reis ut å få deg en utdannelse og en skikkelig jobb, for den lokale industrien er for usikker» ligger «arkivert» i bakhodet. Hver dag blir våre håpefulle påminnet at ute i distriktene er det ikke attraktivt nok. Åpner du ei riksavis derimot får du definitivt med et inntrykk av at det skjer positive ting sentralt som nye kulturbygg, bibliotek, forbedring av kollektivtilbudet, nye museum, innendørs skiarena for å nevne noe.

Det er summen av disse underliggende forholdene som skaper manglende attraksjon for en region, mener jeg. Og som naturligvis kommer i tillegg til kartlagte viktige forhold som må være på plass, eksempel: Byggeklare tomter, velfungerende skoler, barnehageplass, møteplasser, attraktive arbeidsplasser og kommunikasjoner, etc. Det som skulle framstå som et positivt helhetlig bilde av våre samlede tjenestetilbud, framstår med et mangelfullt og negativt inntrykk, grunnet de mange pågående debattene. Noe som påvirker den utviklingen og bosettingen vi så sårt trenger i distriktene.

Det jobbes aktivt for å få tilflytting

Det iverksettes store tilflyttingskampanjer for å få våre håpefulle med tilhørighet til å flytte hjem igjen. Ikke bare i mitt hjemfylke Møre og Romsdal, men i hele landet. Mange dyktige mennesker bidrar i forsøket med å gjøre sitt bosted attraktiv.

Resultatene spriker. Burde en endre litt på strategien her?

Hvorfor bruke ytterligere tid og ressurser på å få unge mennesker som har foreldre, besteforeldre, venner, og som har tråkket sine barnesko på hjemstedet, til å flytte hjem, når en ser at de selv med sitt opphav og kjennskap til stedet/region velger andre alternativer? Når disse kriteriene ikke er viktig nok for tilbakeflytting, hva er det da som «drar» og skal til for at en flytter til hjemstedskommunen?

Sikkert mange relevante forhold, men jeg mener dagens valgte strategiske tilnærming ikke funker godt nok i forhold til innsatsen!

Kanskje vil det være lettere å få til tilflytting av mennesker, som ikke er forutinntatte av formaninger, påvirket av venner, kjennskap til lokalt miljø og høye fergetakster. Mennesker som ser et steds verdier og kvaliteter med «nye øyne», og som ikke nødvendigvis har sitt opphav fra stedet?

Evne og tørre å tenke annerledes!

Dette har Åndalsnes har gjort med suksess. De har tatt en ønsket posisjon om å være «Stedet for naturglade mennesker» uansett hvor du kommer fra.

De har satt ord på hva en skal være for hvem som bostedskommune, og snakker ikke «bare» om vakker natur. Det å beskrive og ta en posisjon for å synliggjøre kommunenes kvaliteter slik Åndalsnes har gjort, burde være enhver kommune ta tak i. For når tilhørighet alene ikke er attraktivt nok, bør en i alle fall vurdere andre strategiske veivalg for å lykkes!

Arne Hanssen mener Åndalsnes har gjort mye riktig i måten de har fokusert på de positive sidene av å bosette seg i distriktsnorge. Foto: Arkivfoto

Hva er så hensikten med dette leserinnlegget?

Først og fremst å få fram at vi må jobbe og handle annerledes framover for å lykkes. Velge bort all synsing og synliggjøre forhold som har betydning for tilflytting og kommunisere det ut på de unges premisser og «språk».

For det andre må vi foredle de positive kvalitetene ved å bo i distriktene, samarbeide for å synliggjøre disse verdiene og hvor heldige vi er. Unngå langvarige debatter som snakker ned lokalmiljøet, men heller fokusere på løsningene. Våre politikere må tørre langt mer, ta standpunkt og beslutte ting med større fallhøyde.

Vi som fastboende må bry oss og sette krav til oss selv og til de vi velger inn som våre ambassadører til de ulike politiske verv. Skape en vi-kultur og gå bort fra innadrettet fokus til å fokusere på forhold som har overordnet betydning for valg av bosted.

Til slutt – ta inn over oss over at distriktet starter når toget har passert Lillestrøm, og der bor vi!

-------------------------------------------

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!