Ankepunktet mot den storstilte innføringen av nettbrettene i den norske grunnskolen er følgende: Strukturelle rammebetingelser for lærere og elever og den digitale opplæringen av lærerne ved den enkelte skole.
Aspekter om strukturer og det å fasilitere innføringen av nettbrettene i skole-Norge, har etter min oppfatning vært mangelfull både i debatten rundt innføringen av nettbrettene i grunnskolen, og i den faktiske utrullingen av brettene hos mange av grunnskolen.
For eksempel min kjepphest: barn- og ungdoms totale skjermtid i løpet av et døgn. Det er de ulike kommunene og skolene selv som bestemmer digital praksis, og slik er elever og foreldre prisgitt den lokale rektor og de ulike lærernes digitale kompetanse og holdninger til skjermtid. Uten restriksjoner på nett- og app-tilgang vil skolehverdagen fort bli et sammensurium av sosiale medier, gaming og læring for den enkelte elev - og læringsverktøyet vil kunne bli et distraksjonsverktøy i stedet for et læringsverktøy – noe som særlig vil ramme elever som har utfordringer med å konsentrere seg. Min erfaring knytter seg til «fri» tilgang til alt på nett og av apper – en «barnesykdommen» som nå heldigvis ser ut til å være på vikende front over det ganske land. Det er et steg i riktig retning – og dette kalles å fasilitere.
Vil man ha ned elevenes totale skjermtid i løpet av en skoledag i grunnskolen, må etter min mening nettbrettskap være på plass ved oppstart av skoleåret. Uten disse skapene vil nettbrettene være elevenes personlige underholdningsbrett i friminuttene. Det samme gjelder for elevenes mobiltelefoner. Hvis heller ikke mobilskap er på plass ved skolestart, vil den ene skjermen bare erstatte den andre for elevene i friminuttene – og elevenes skjermtid forblir den samme. Skjermtid påvirker utvilsomt elevenes sosiale ferdigheter og spiller også inn på aspekter rundt det emosjonelle hos barn og unge, viser en ny studie hos NTNU (Tidlig Trygg).
Én av mine hovedinnvendinger mot den storstilte digitaliseringen av elevenes skolehverdag i Norge, er at kommunepolitikere, skoleledere i kommunen og ledelsen ved skoler rundt om ikke har vært slike utfordringer nok bevisst, noe som vitner om manglende vidsyn og/eller manglende digital kompetanse eller dømmekraft.
Den totale skjermtiden til grunnskoleelevene i Norge er nå blitt skolen og foreldrene sitt ansvar. Hos sistnevnte vil forståelsen av dette variere, men hos førstnevnte bør dette være høyeste prioritet hos enhver skole som innfører nettbrett som sitt digitale læringsverktøy.
Vi er nå forbi debatten om den analoge skolen vs. den digitale skolen, og må fremover ha et større fokus på strukturelle rammer før innføring av én-til-én-klasserommet, at elevene skjermes fra uheldig medieinnhold og en grundig og god digital opplæring av lærerpersonalet før og underveis i innføringen av nettbrettene. En opplæring som er pedagogisk og didaktisk hensiktsmessig for det enkelte fag. I den anledning må diskusjonen fremover også innebefatte digitale lærebøker vs. lærebøker på papir, diskutert ut i fra fagfornyelsen og ut i fra fagenes egne premisser for hensiktsmessig bruk i klasserommet. Også tall om elevenes leseferdigheter i lys av PISA-undersøkelsen må inn i denne diskusjonen.
-------------------------------------------
Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.