Foredraget var underholdende, men det stod ikke til forventningene. Temaet var nemlig selvmord og psykisk helse, noe det ble snakket svært lite om.
Det vi fikk høre om var utfordringer i ungdomstida, og om hvordan egen oppførsel og tilbakemeldinger fra omverdenen ble selvforsterkende og utgjorde en ond sirkel. Dette var en grei start, men jeg forventet at han skulle gå inn på de tunge temaene. Det gjorde han ikke. Fokuset ble heller på hvordan han mot alle odds fikk gode jobber, først som veldig ung pressefotograf, siden som fotograf for Redbull og for det norske forsvaret.
Etter å ha fortalt sin egen suksesshistorie og vist bilder fra ville ekspedisjoner, kom en film fra et tv-innslag hvor en fikk inntrykk av at han har reist rundt med et foredrag om selvmord. Da lå forventningen i luften, en forventning om at han skulle komme med en forklaring. Hvor kom de tunge tankene inn i bildet, og hva lå egentlig i disse tankene? Her kunne han som foredragsholder enten ha bydd mer på seg selv, eller benyttet seg av en mer faglig tilnærming til temaet. Grimsæth gjorde ingen av delene. Så hva ville han?
Et budskap om å vise større toleranse og å skape større takhøyde er ikke dumt, men hvorfor da fokusere på egen suksess? Er det slike historier vi trenger å høre? Enda en Coach! I en tid hvor det snakkes om «anticoach» og «godt nok». Her var Grimsæth på kollisjonskurs med seg selv.
Dersom en velger å ta utgangspunkt i sin egen livshistorie er det viktig å ikke legge igjen for mange synlige hull i historien. Når tilhøreren sitter igjen med følelsen av ikke å ha blitt fortalt hele sannheten vil det gjerne briste litt i troverdigheten.
Selv vil jeg si at jeg har lest gode bøker om psykisk helse, men at jeg har til gode å høre gode foredrag, se gode tv-sendinger eller lese gode tekster om temaet i en mer kortfattet form. Psykisk helse er et omfattende tema. Leverer man fra seg små deler av en større historie vil det være lett for andre å mene noe om saken da de gjerne er i besittelse av en liten mengde informasjon.
Selv er jeg tilhenger av at det blir mer åpenhet rundt psykisk helse. Det er fint med allmenn kunnskap om psykiske sykdommer, men vi må ikke bli for tabloide, og vi må ikke tro vi vet for mye. Toleranse er et viktig stikkord for allmennheten. Både overfor dem som er psykisk syke, og overfor dem som er i besittelse av kunnskap om psykiske sykdommer. Det skal ikke være et mål å komme dit hen at vi begynner å være hverandres psykologer. Det er det allerede flere forskere som har advart mot. Les for eksempel Janne Lunds artikkel på forskning.no som ble publisert 15. januar.
«Ut med Ibsen og inn med psykisk helse» i skolen har Grimsæth nylig sagt i et intervju. Da jeg leste dette forstod jeg raskt at han ikke kan ha forstått særlig mye av Ibsen. Nå må jeg kanskje passe meg før jeg tar i bruk det berømte sitatet om livsløgnen.
-------------------------------------------
Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.