«Vi har de beste årene bak oss». Det er vel mange som med et visst vemod kan nikke gjenkjennende til en slik uttalelse. Denne gangen er det imidlertid sagt om norsk økonomi.

Regjeringa er i innspurten med Perspektivmeldingen, meldinga som skal fortelle hva framtida byr oss. Tirsdag møttes Høyre, KrF og Venstre til konferanse om denne. Budskapet var ikke til å misforstå.

Handlingsrommet krymper, og vi kommer i skvis mellom fallende oljeinntekter og økende pensjonsutgifter. Nå haster det å handle.

Norges oljeeventyr startet for alvor for 50 år siden da Philips høsten 1969 satte borret i Ekofisk. I det halve hundreåret som har fulgt etter dette, har norsk økonomi blitt grundig oljesmurt.

Oljen har gitt oss et handlingsrom som andre bare kan misunne oss. Vi har investert og bevilget oss et forbruk av velferdsgoder som vi ellers ikke hadde hatt mulighet til. Offentlig forbruk utgjør nå halvparten av brutto nasjonalprodukt. Da de som i dag nærmer seg pensjonsalderen ble født, var andelen 30 prosent.

Aldri tidligere har vi investert mer i slikt som veg og jernbane, men samtidig har vi heller aldri før forbrukt mer i trygd, helse og skole. Neste år passerer antallet alderspensjonister en million. Inkluderer vi andre trygdeytelser, nærmer antallet trygdemottakere seg snart det dobbelte. Mer enn hver tredje budsjettkrone går nå til folketrygden.

Tida der vi kunne plukke fra øverste hylle og trekke oljekortet når vi skulle betale, nærmer seg sakte slutten. Vi har altså «de beste årene bak oss», slik sjeføkonom Øystein Dørum i NHO kommenterer bakteppet for regjeringens kommende perspektivmelding.

Finansminister Jan Tore Sanners (H) medisin er like velkjent som sjølsagt: Flere må i jobb, og vi må stå lenger i arbeid før vi kan pensjonere oss. Alternativet er kraftige kutt i velferdsgoder og investeringer eller høyere skatt.

Kuren er altså ikke ny. Problemet er at vi har fått fryktelig dårlig tid. Skal flere i jobb, må vi først skape de nye jobbene. Det krever at vi investerer i kompetanse, varig infrastruktur og nye, konkurransedyktige næringer mens vi ennå har god råd.

Lener vi oss for lenge til oljeøkonomien, faller vi snart med et brak.