Kronikk:

«Mangel på kontinuitet – en trussel mot god demensomsorg»

Mangel på kontinuitet hemmer tilrettelegging av lindrende omsorg til personer med demens i sykehjem. Tidspress og økte krav om effektivitet rammer spesielt beboere med demens. 

  Foto: NTB Scanpix

Paradokset var at beboeren ble flyttet når han eller hun var på sitt aller svakeste, og mer enn noen gang hadde behov for kjent personale som kunne tolke og forstå personen som ofte var uten muntlig språk

May Helen Midtbust og Rigmor Einang Alnes
Meninger

Utstrakt bruk av vikarer og vikarbyrå, samt flytting av beboere i livets sluttfase, truer kontinuitet og kvalitet på omsorg og behandling. To nylig publiserte studier gir kunnskap om helsepersonells erfaringer med å legge til rette for og å gi lindrende omsorg til personer med demens i sykehjem.

Som følge av økt levealder og endret alderssammensetning, står helse- og omsorgstjenestene i kommunene overfor store utfordringer knyttet til det raskt økende antall personer med demens. Flesteparten vil etter hvert som sykdommen utvikler seg ha behov for hjelp i eget hjem, og senere i sykehjem eller boliger spesielt tilrettelagt for personer med demens.

Demens er en kronisk sykdom som forverres over tid. De siste årene har både Verdens helseorganisasjon (WHO) og forskning satt fokus på at demens er en dødelig sykdom, og at personer med demens har behov for lindrende omsorg på lik linje med andre pasientgrupper med livsforkortende sykdommer.

Knappe ressurser – et dilemma

Funn fra studiene (Midtbust, Alnes, Gjengedal, Lykkeslet 2018) viste at helsepersonell erfarte at lindrende omsorg til beboere med demens er et krevende arbeid. Når beboeren ikke klarer å uttrykke seg muntlig kreves det kontinuitet i omsorgen, god tid og kompetanse for å kunne forstå den enkeltes behov.

Men, knappe ressurser og en arbeidsdag preget av travelhet, tidspress og vanskelige prioriteringer gjorde at helsepersonell opplevde å komme til kort både i forhold til smertelindring og håndtering av utfordrende atferd.

Økte krav om effektivitet rammer spesielt de svakeste og noen ganger sengeliggende beboerne med demens. Helsepersonell i studien erfarte at de kom i en skvis der de stadig kjente på dårlig samvittighet for å bruke for lite tid på den enkelte, og et press for å komme rundt å få hjulpet alle. Knappe ressurser gjorde at helsepersonell ikke fikk gitt den lindrende omsorgen de ønsket før beboeren var døende. Da ble beboeren prioritert enten ved å leie inn fastvakt, eller ved at de ansatte omorganiserte oppgaver slik at noen alltid var hos han/henne.

Flytting i livets sluttfase – et paradoks

Helsepersonell i studien fortalte at det er vanlig praksis å overflytte beboere fra skjermet avdeling spesielt tilrettelagt for personer med demens til en langtidsavdeling når de ikke lenger har «behov» for å være på en skjermet, låst avdeling.

Når en beboer ble flyttet, var det som regel på grunn av tap av gangfunksjon, og ofte var beboeren avhengig av heis, rullestol eller blitt sengeliggende. Når personen ble flyttet hadde personalet på skjermet avdeling lært å kjenne beboer og pårørende over år.

Paradokset var at beboeren ble flyttet når han eller hun var på sitt aller svakeste, og mer enn noen gang hadde behov for kjent personale som kunne tolke og forstå personen som ofte var uten muntlig språk. Helsepersonell fremhevet at langtidsavdelingene ofte er dårlig tilrettelagt for personer med demens, og at det førte til utrygghet og økt uro for denne gruppen av beboere.


«Jeg følte meg sjelden trygg» - pårørende til personer med demens i sykehjem

Pårørende til personer med demens erfarer et vedvarende og tyngende ansvar for sine nære til tross for innleggelse i sykehjem.


God kjennskap, kompetanse og kontinuitet – en forutsetning for god omsorg

Ved alvorlig grad av demens kjennetegnes tilstanden av betydelig handlingssvikt og hjelpeløshet, og språket er så svekket at en ikke lenger er i stand til å uttrykke egne behov. Denne gruppen beboere er derfor i svært sårbare livssituasjoner der de har behov for stabilitet og personale som har opparbeidet seg kunnskap om beboeren, og kan tolke deres tegn og behov.

Funn i studien viser imidlertid at bruk av vikarer og vikarbyrå førte til at både kompetansen og kontinuiteten i persongruppen ble truet. Helsepersonell erfarte at utstrakt bruk av vikarer og ufaglærte vanskeliggjorde både planlegging og gjennomføring av god lindrende omsorg.

At en fast og kjent sykehjemslege var tilgjengelig var også en avgjørende faktor i planlegging og gjennomføring av lindrende omsorg. Helsepersonell poengterte at de følte seg trygg når de hadde en kjent sykehjemslege som tok beslutninger på bakgrunn av vurderinger som ble gjort over tid, i samarbeid med dem og pårørende.


Tilsette vil markere mot kutt:

– Vil bety eit dårlegare helsetilbod til den eldre befolkninga på Sunnmøre

Dei tilsette er djupt bekymra for konsekvensane dersom alderspsykiatrisk sengepost på Sunnmøre blir lagt ned. No vil dei markere mot kuttforslaget.


Avstand mellom idealer og realiteter

Til tross for regjeringens satsing på kompetanseheving gjennom både Demensplan 2015 og 2020, viser beregninger at en tredjedel av årsverkene i norske sykehjem består av ufaglært personale (Demensplan 2020). Økt kunnskap og kompetanse hos helsepersonell, og tilrettelegging av gode og tilpassede tjenester gjennom hele demensforløpet er to viktige målsettinger som løftes frem i Demensplan 2020.

Funn i denne studien viser at det er avstand mellom styresmaktenes idealer i demensomsorgen, og den realitet helsepersonell til daglig står i. Dersom regjeringens plan og tiltak for demensomsorg slik den er beskrevet i Demensplan 2020 skal nås er det behov for å sette inn organisatoriske tiltak som både øker andelen kvalifisert helsepersonell i faste og hele stillinger, og som hindrer flytting av beboere med alvorlig grad av demens i livets sluttfase.


-------------------------------------------

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!