Kunne ein overtyde seg sjølv om at slike ytre hendingar eigenleg ikkje er viktige, ville ein ikkje vere uroa og plaga av dei.

Haldninga han tilrådde, apatheia, var eigenleg inkje anna enn den gamle stoiske doktrinen om frigjering frå øydeleggande kjensler: Straks ein innser at ytre ting ikkje er vesentlege, vil dei, eller saknet av dei, heller ikkje kunne framkalle negative kjensler.

Fridom er vesentleg for eit godt liv. Får ytre, uviktige ting makt over oss, er vi slavar av kjenslene dette framkallar. Vi kjenner det att i Kris Kristoffersens «Me and Bobby McGee»: «Freedom’s just another word for nothing left to lose».

Korona-pandemien grip på dramatisk vis inn i folks kvardag. Livsrutinar vi meistrar og som styrer kvardagen vår, er omkalfatra. Uro knytt til sjukdomsutsikter, arbeidsplass, familie, etc., gir vilkår for kjensle av å ikkje lenger ha kontroll over eige liv. Slikt kan ta overhand og gjere ein fullstendig makteslaus. Livet kan bli øydelagt.

Å bli oppmoda om å ta situasjonen med «stoisk ro», kan i fortvilinga opplevast som eit slag i andletet. Likevel ligg det kanskje eit viktig poeng i den stoiske idealet: Om vi kan overtyde oss om at det dei uuthaldelege kjenslene er eit «svar» på, eigenleg ikkje er så viktig, kan dét vere ei løysing?

La oss sjå nærare på kva som løyner seg bak ideen om apatheia, fridom frå kjenslenes og tingas tyranni. Stoisismen var ei filosofisk retning i perioden 250 f.Kr. til 180 e.Kr. Keisar Mark Aurel var ein av dei siste kjende representantane for rørsla.

Til skilnad frå tradisjonell gresk filosofi var stoisismen ikkje utelukkande teoretisk retta. Den var òg livsfilosofi: Føremålet med filosofi er eit godt liv, som inneber eit liv i samsvar med naturen. Fridom er å rette seg etter naturen, som sjølv er fornuftig og god.

Dette føreset at ein lærer å akseptere det ein ikkje kan unngå. Ein skal ikkje trå etter at alt skal skje slik ein ønskjer det. Ein skal, tvert om, ønskje at alt skjer som det skjer. Maktar ein dét, lever ein roleg og godt.

Det er nemleg ikkje tinga og hendingane kring oss som uroar. Det er tankane våre om dei. Døden er i seg sjølv ikkje frykteleg. Derimot skaper førestillinga om at døden er grusom, frykt. Det er vi som skremmer oss, ingen andre.

Tilstanden av apatheia må såleis ikkje forståas som «apati», slik vi i dag bruker ordet, men som uttrykk for innsikt i at meininga ytre ting og hendingar framstår for oss med, er noko vi tillegg dei.

Vi trur døden er fæl og er difor redde for den. Ein skal ikkje ottas døden. Det gjeld derimot, seier Mark Aurel, å ha rett haldning til den.

Naturen er fornuftig og god, og døden er, som livet, del av naturen vi skal etterlikne for å leve godt. Følgjeleg er døden knytt til vilkåret for eit godt liv. Den er òg ei påminning om menneskets lagnad og at jordiske ting eigenleg er uvesentlege.

Korleis situasjonen vi lever i, t.d. ein pandemi, påverkar oss, er avhengig av måtane vi vel å tenke på, dvs. forstå, den. Kjenslene våre har vilkåret sitt i korleis vi forstår, eller vel å forstå, det dei er knytte til.

Kjensler er ikkje effektar av årsaker vi ikkje har styring over. Kjensler er uttrykk for korleis ein opplever, dvs. meir eller mindre eksplisitt skjønar, det dei rettar seg mot og er eit «svar» på. Ein har såleis ansvar for å spørje om meininga ein tillegg ei hending eller sak, og kjensla ein difor får andsynes den, er rimeleg eller ikkje. Det er altså ikkje hendingar, ting, etc. som framkallar negative kjensler og skremmer oss. Det er eigenleg vi sjølve.

Dette heng saman med synet på tilværet – kosmos – og lagnaden. Den kosmiske ordninga, eit evig syklisk system der alt går under og oppstår att, eksisterer førut for og uavhengig av oss. Naturen utfaldar seg etter eit fast mønster. Det gode liv krev at vi rettar oss etter dette. Dette krev ei haldning av «resignert aksept»: Å føye seg slik er å akseptere lagnaden. Da den kosmiske ordninga og dei føremålsretta prosessane i den styrer verda vår, vil eit liv i samsvar med naturen seie eit liv der vi aksepterer at mykje av det som skjer, er utanfor vår kontroll.

Dermed gjeld det å vere realistisk og ønskje at alt skal skje slik det faktisk skjer. Det har inga hensikt å uroe seg over det ein ikkje kan endre på. Dét skaper derimot problem. Følgjeleg har det heller ikkje noko poeng å knytte seg for sterkt til ting vi veit vi alle i siste instans er dømde til å misse. Her ligg eit paradoks: Lagnaden avgjer, men vi er frie om vi aksepterer den.

Tru på lagnaden var balansert ved tru på forsynet: Fornufta – logos – som styrer verda, er god og tar vare på oss. Jamvel om det ikkje alltid ser slik ut for oss, t.d. under ein pandemi, er, meiner dei, eigenleg alt ordna til det beste. Ei djupare forståing av naturen vil syne at det er ein god grunn til alt som er og hender.

Å tilpasse seg lagnaden innebar å «reise lett», dvs. ikkje knytte seg til uviktige ting, ikkje skaffe seg unødvendige suter. Det vi kan kontrollere, er tankane og ønskja våre. Familie, eigedom, omdømme, etc. har vi ingen kontroll med. Fokuserer ein på det ein reelt kan rå med, og lærer å oversjå alt anna, vil ingen ting kunne utsette ein for tvang eller skade.

Den lykkelege, seier Seneca, er ikkje den som har samla ytre rikdom, men den som har all eigedomen i sjela si.

Stoikarane stiller strenge krav til handteringa vår av emosjonane våre: Folks oppfatning av og haldning til eigen livssituasjon er ofte irrasjonal og øydeleggande. Kjensler i strid med røyndom og fornuft får oss til å ta val i strid med våre eigenlege interesser. Vi er lykkelege ved å eige ting og ulykkelege ved å misse dei.

Kjenslene blendar oss og gjer oss blinde for at ting og hendingar dei rettar seg mot, eigenleg er uvesentlege.

Men er stoisismen svaret vi leiter etter i koronaens tid?

-------------------------------------------

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!