I disse dager er det 80 år siden Nazi-Tysland hærtok landet vårt og den 8. mai 75 år siden frigjøringen. Med den største nedstengingen av Norge siden Den andre verdenskrig, gjenopplever nå mange av oss litt av den samme usikkerheten og hvordan livene til våre forfedre da forandret seg over natten.

I motsetning til den gangen, har regjeringen nå inntatt et føre-var prinsipp, mens da sviktet våre politiske ledere totalt. Der finnes kun noen få hederlige unntak, der i blant stortingspresident Carl J. Hambro (H). Sjeldent har en mann gjort så mye for landet vårt.

Folket var forberedt

Men hva med folket, som er ryggraden i samfunnet vårt, hva med dem? Her i Ålesund og på Sunnmøre hadde man skikket seg bra, ifølge lektor Odd Vollans mesterverk «Den tause motstand».

Etter Polen ble invadert 1. september 1939 av tyskerne og Finland angrepet 30. november av russerne, var det mange som hadde virkelig begynt å bekymre seg her hjemme også. Matlager ble bygd opp og det sivile samfunn og innbyggerne forberedte seg på en krise i forsyningene. Enda håpte man at krigen ikke skulle komme til Norge, at vi skulle greie å forbli nøytrale som under Den første verdenskrigen, men en var svært redd for forsyningslinjene og utenrikshandelen.

Fisk ble eksportert mens sukker, kaffe og viktige maskiner importert, varer som vi ikke kunne produsere her hjemme. Parallellen med dagens situasjon er påfallende. Nå sliter vi med å få solgt fisken vår til Kina, samtidig som vi ikke får leveranser derifra av forskjellige produkter.

Fra invasjonen av Polen gikk det et halvt år, hvor nordmenn levde i stor usikkerhet og bekymring, før noe skjedde her hjemme. Kvelden 8. april begynte mange å ane at noe var på gang. Fremmede skip ble observert uten lanterner og en tysk båt med uniformerte soldater ble torpedert utenfor norskekysten av britene. Den 9. april våknet våre besteforeldre opp til at Norge var under angrep.

Brannvern vs smittevern

Her på Sunnmøre, og spesielt i Ålesund, var aprildagene preget av flyalarmer. På det meste var det opp til 23 varslinger per dag, hvor man måtte hive fra seg det man hadde i hendene og springe til det nærmeste dekningsrommet, skriver Vollan. Ofte var dette en kjeller med et betong- eller tømmerdekke over. Største skrekken var brannbomber, og sivile myndigheter hadde satt i gang en kampanje for å tømme loft for skrot.

I dag må vi passe godt på håndvask og smittevernet, mens i 1940 var det brannvernet og den fysiske beskyttelsen det var fokus på. Allikevel stimlet folk sammen i gatene for å prate og utveksle de siste nyheter, til tross for advarsler. Spesielt ungdommen møttes på gatehjørner og portrom, mens voksne snakket med naboer og kolleger.

Etter angrepene på Polen og Finland, hadde man satt i gang arbeidet med å klargjøre for mørklegging av hus og gater, med tykke, svarte blendingsgardiner i vinduene. Dette ble umiddelbart innført, sammen med rasjonering av varer.

Da som nå var det ikke noen umiddelbar mangel på matvarer. Ifølge Vollan forekom en viss hamstring allikevel, til tross for at myndigheten og kjøpmennene gang på gang forsikret at det var rikelig med forsyninger på lager.

Evakuering vs isolering

I motsetning til nå, ble de aller fleste av Ålesunds daværende 18.000 innbyggere evakuert ut på landet. Busser, privatbiler og fjordbåter ble brukt og på få dager var nesten 15.000 evakuert, mens knappe 3.000 var igjen i byen. Skoler ble stengt og barna fikk fri, selv om mange mødre nok passet på at de leste i skolebøkene sine og øvde på gangetabellen.

På under én uke hadde byen gått fra å være full av folk og liv, til å bli folketom og nedstengt. Kun de som hadde samfunnskritiske funksjoner fikk være igjen i Ålesund. Alle andre ble evakuert rundt om på Sunnmøre, til slektninger, hytter eller bekjente.

De aller fleste var glade og takknemlige for det. For de stadige flyalarmene gjorde det umulig å få gjort noe som helst av nytte i byen, skapte mye bekymring og gikk stadig flere på nervene, noe Vollan selv også gjennomgikk.

Så situasjonen for oss ålesundere og sunnmøringer nå er ikke så forskjellig fra hva våre forfedre opplevde i april 1940. Usikkerheten og isoleringen/evakueringen var det mest fremtredende. Her og der var det enkelthendelser hvor folk ble rammet og døde, men i det store var det fredelig.

Folk holdt seg til seg selv, bodde trangt og ofte oppe på hverandre i små hus og hytter og hørte på nyhetene på radioen fra London. De fleste bekymret seg over hva fremtiden ville bringe og hvordan 17. mai feiringen skulle bli.

Vår, fred og frihet

La oss derfor håpe at vi nordmenn anno 2020 kan nå se frem til en vår som den våre forfedre opplevde i 1945. Etter hvert utover i krigen ble varemangelen og knappheten mer prekær, men optimismen desto større.

Etter USA kom med i krigen i desember 1941 og Tyskland tapte slaget om Stalingrad i februar 1943, led Hitler nederlag etter nederlag siden, noe som gav optimisme og fremtidshåp her hjemme.

Når vi nå «får tilbake friheten» vår og kan igjen omgås på normalt vis, vil vi nok også oppleve noe av det samme våre forfedre gjorde våren for 75 år siden.

Gjennom korona-tiltakene får vi nå en felles gjenopplevelse av hva besteforeldrene våre erfarte både våren i 1940 og 1945. Epidemien gir oss en utilsiktet men storslått markering av to viktige hendelser i norsk historie, samtidig har vi fått et sterkt samhold og vist at vi fremdeles klarer brasene som et samlet folk.

PS: Har du ikke lest Odd Vollans «Den tause motstand» enda, så er tiden nok kommet for det nå. Den boken bør finnes og leses i hvert et sunnmørsk hjem!