Knapt fem og en halv måned etter det første kjente tilfellet av Covid-19 i Kina, kjemper helsepersonell verden over for å berge liv, og den globale økonomien er i knestående.

På et blunk havnet vi i den verste krisa siden andre verdenskrig, en brutal påminnelse om hvor sårbare vi har blitt. Ikke minst er det blitt synlig hvor avhengige vi er blitt av lange, globale forsyningslinjer.

Når vi har kommet oss gjennom dette, må vi ta debatten. Vi må spørre hvor det ble av beredskapslagrene og sjølforsyninga. Vi må likevel ikke glemme at det er når det stormer vi trenger hverandre mest.

Etter Berlinmurens fall kvittet vi oss med beredskapslagrene fortere enn vi klarte å si Glasnost. Ihuga kommunister la hatten med den røde stjerna på hylla, og jaktet heller Europa rundt etter Michelin-stjerner.

Så rammet pandemien. Grensene stengte, og vi sa «adjø solidaritet». Hemmelige agenter og feite dollarbunker dukket opp på fabrikker og flyplasser i kamp om og smittevernutstyr. Land som Tyskland og Frankrike stoppet eksport. Dødens landsbyer i Italia måtte blø.

USAs president etablerte sin «task force», men kuttet støtten til WHO, den eneste globale innsatsstyrken i pandemikampen. Da vi trengte hverandre som mest, ble vi oss sjøl nok.

Også krisepakkene har blitt et kappløp om å berge seg sjøl best mulig. Igjen sprekker europeisk solidaritet.

Nå er også vaksine-kappløpet i gang. Et 70-talls kandidater er under forskernes mikroskoper. Også her kan bli en kamp alle mot alle når vaksinen er klar.

Vinner USA, kommer amerikanske borgere først. Vinner Kina, står kineserne først i køa. Aller bakerst står landene med det dårligste helsevesenet og de største problemene, de uten en avansert medisinindustri og liten forhandlingsmakt.

De rike er vinnere også i pandemien. I kraft av vår rikdom og allianser, kan Norge komme langt fram i vaksinekøa.

Tro likevel ikke at vi står fremst. Her vil også vi få merke at vi er et lite land.

Det er nettopp her vårt store dilemma er. Vi er små, men fra vårt rike nord har vi levd fett på å selge olje dyrt og handle billig fra Kina. Nå strypes oljeinntektene. Samtidig vil vi bli mindre avhengige av import.

I dag får vi mer enn halvparten av det vi spiser utenfra. Vi importerer billig arbeidskraft til industri, bygg og anlegg og til landbruket. Frukt- og bærbønder ble søvnløse da det ble fare for at årets bærplukkere kunne møte stengte grenser.

Vi har en avansert medisinindustri, og vi har annen industri som utvikler teknologi og produkter i verdensklasse. Uten teknologi, komponenter og kompetanse utenfra kunne likevel heller ikke denne eksistert. Og vi kunne aldri ha vært sjølforsynte med medisiner.

Vi må lære av denne krisa. At vi ville bli rammet av en pandemi, var en varslet krise. Likevel gjentok vi feil vi kan lese om i evalueringene etter forrige pandemi, svineinfluensaen.

Nå skal en regjeringsoppnevnt kommisjon granske hvordan myndighetene har håndtert krisa, men vi er nødt til å ta debatten om vår sårbarhet bredere enn det.

Hva neste krise blir, veit vi ikke. Vi må derfor også ta et oppgjør om vår sårbarhet og hvor avhengige vi har blitt av andre i kjølvannet av globaliseringa. Vi må løfte fram kriseberedskapen, og vi må spørre oss sjøl om vi er sjølforsynte nok til å takle en alvorlig krise.

Nasjonalisme og proteksjonisme er likevel ikke svaret, ikke for verden og aller minst for et lite land som Norge.

Vi har en åpen økonomi. Lukker vi den, stenger vi også døra til velstanden og velferden vår – inkludert et godt helsevesen og gode sosiale ordninger.

«Uten nasjonal enhet og global solidaritet, stol på oss, da har vi det verste fortsatt foran oss», sa WHOs generaldirektør nylig.

Like lite som at vi kan bekjempe en global pandemi hver for oss, like lite kan vi forhindre eller ruste oss til å takle neste krise uten å gjøre det sammen.

Fritt etter Paulus: Enhver må bære sin egen bør, og vi må bære byrdene for hverandre.

Dette gjelder i hverdag, og det gjelder når vi står i ei krise.

Vi står uansett i det sammen.