Tilfeldigvis hadde jeg vakt 1. mai. Derfor var jeg forberedt på at jeg måtte være klar for at Sigrid muligens skulle stikke av med minst én Spellemannpris. Hun var tross alt nominert til fire priser, henholdsvis Årets popartist, Årets album, Årets låtskriver og Årets låt. At en så dyktig artist som Sigrid skulle få pris var nesten forventet, så jeg hadde allerede begynt å skrive sak med bakgrunnsstoff da det ble klart at hun vant en av de gjeveste prisene, nemlig Årets Spellemann. Kort tid etter ble det også klart at hun ble Årets popartist. Veldig fortjent, begge deler.

Hvem som blir Årets Spellemann er ikke noe man kan forberede seg på, for i denne kategorien er det ingen nominerte. Prisen er et såkalt vandretrofé og går til en artist som har utmerket seg i særskilt grad i året som har gått.

Likevel, selv om jeg satt og så den strømmede sendingen i sanntid, bokstavelig talt med fingrene på tastaturet, kom NRK og VG ut med nyheten om at Sigrid var Årets Spellemann i god tid før både Sunnmørsposten og alle andre medier. Faktisk kom de ut med nyheten 14 minutter før prisvinneren ble annonsert! Hva i alle dager, tenkte jeg da. Spellemann er vitterlig ikke eid av verken NRK eller VG, men av musikkbransjeorganisasjonene IFPI Norge og Fono. Likevel hadde NRK og VG informasjon ingen andre medier hadde.

En slik forskjellsbehandling av pressen er brudd på all vanlig pressehåndtering knyttet til store prisutdelinger. Det vanlige er at en samlet presse forholder seg til en sperrefrist som er lik for alle. Som regel trengs ikke sperrefrister fordi utdelingene blir annonsert på direkten. Det ble denne også, på nrk.no og NRK2. Det var bare det at to medier visste noe ingen andre visste. For alle oss andre kom nyheten som en overraskelse.

Dette er problematisk fordi det betyr at Sunnmørspostens lesere blir forskjellsbehandlet til fordel for NRK og VGs lesere. Skjer slike ting ofte, kan vi miste lesere til mer ressurssterke medier, som NRK og VG. En slik praksis er med andre ord en trussel mot en bred og mangefasettert presse, som Norge ofte smykker seg med at vi har.

Nå er det heldigvis slik at dette ikke er vanlig praksis. Selv har jeg aldri før opplevd noe lignende. Mandag undersøkte jeg saken nærmere og det viser seg at det er flere grunner til at annonseringen av Årets Spellemann ble som den ble.

Som de fleste har fått med seg fikk Sigrid prisen som Årets Spellemann under innspillingen av Lindmo. Dette skjedde onsdag i forrige uke, altså to dager før nyheten brast. Vel og bra, sperrefrister knyttet til opptak av talkshowprogrammer er vanlig. Det Spellemann, og kanskje NRK, ikke hadde tenkt på, var at programmet blir tilgjengelig i NRKs nettspiller før det sendes på lineær-TV, altså før programmet går på lufta som en del av NRKs tradisjonelle programoppsett.

Det Spellemann, og kanskje NRK, heller ikke hadde tenkt på var at Lindmo har en eksklusiv avtale med VG. De ble derfor enige om publisering 14.30, altså før nyheten skulle strømmes direkte på nrk.no. Et lite innblikk i avtaler bak kulissene i to av Norges største mediehus der, altså.

Dette var elendig håndtert, NRK og Spellemann. Det er viktig å ikke glemme grunnleggende prinsipper selv om koronapandemien fører til at man må gjøre ting på en annen måte enn før. Vi håper alle at det ikke skjer, men blir det pandemi et år til, er forbedringspotensialet stort for Spellemannsprisen.