Når 400 turistskip i sommer ikke får legge til, og verftsindustri og oljenæring forvitrer, kan Ålesund sentrum bli offeret: Konkurser, færre butikker, færre hoteller og svikt i aktiviteter – inklusive kulturliv. De statlige støttetiltakene er vel og bra, men neppe tilstrekkelig.
Om nedgangen for sentrum blir langvarig, forfaller bygningene teknisk og arkitektonisk fordi det ikke er inntekter til vedlikehold. En slik utvikling sees allerede i deler av trehusbyen. Hvem besøker da Ålesund, hvem holder kongresser og hvem vil bo der? Vinneren blir Moa, nok en gang. En slik framtid er ingen på Sunnmøre tjent med til tross for Moas mange fristende kommersielle tilbud. Et Ålesund sentrum på knærne taper alle på.
115 år med enorme investeringer i bygninger og bykultur etter bybrannen kan ikke få ødelegges uten strid. Kortsiktige investeringer på Moa kan ikke legge bykjernen brakk. Kampen om bykjernen må kjempes politisk og administrativt, og et av de viktigste redskapene er byens kommuneplan.
En kommuneplan er det strategiske dokument som styrer utviklingen 20 år fram i tid. Kommuneplanen legger føringer for alle reguleringsplaner og dermed alt som bygges. Her legges prioriteringer der man bestemmer hvor det meste plasseres av bygninger, skoler, næringsvirksomhet, veier og andre aktiviteter.
Spørsmålet ved utvikling av en kommuneplan blir da: Hvilken visjon skal legges til grunn? Skal sentrum reddes? Hva må ofres i resten av kommunen for å prioritere bykjernen og en av Sunnmøres viktigste merkevarer? Er Moa og næringslivet der viktigere enn Ålesunds bykjerne og Ålesunds bykultur?
For det første: Ålesund sentrum er landsdelens kultursentrum, og dette vil aldri kunne eksporteres til Moa. Derfor må ikke viktige kulturfunksjoner plasseres her. Kino og bad her er feil strategi.
For det andre: Rundt Moa vokser det nå opp bymessig bebyggelse, og dette er Ålesund sentrums største utfordring. Disse nye byggene utkonkurrerer bykjernen som arbeidsplass.
Videre: Det må bo folk i en bykjerne, og her må det være arbeidsplasser – helst uten bilbehov. Eksempel til oppfølging for byplanlegging kan være både Oslo og Bergen. Oslos overordnede planer har 10-minuttersbyen som et av slagordene. Folk skal bo, arbeide og ha alle tilbud inklusive skoler innen 10 minutters gange i nye bykjerner med 100 000 innbyggere. Bilismen skal dempes for at barn skal bo trygt.
For å oppnå 10-minutters byen i Ålesund, må det eksempelvis bygges mer boliger i og nær bykjernen slik at det er befolkningsgrunnlag for byfunksjoner, og både Volsdalsberga og Utstillingsplassen viser her vei. Sørsiden med boliger og skoler bør følge etter, men kanskje mer kompakt enn planlagt for å få boligpriser tilpasset markedet. På sørsiden er det for øvrig for mye biltrafikk og støy, slik at de trafikale problem må løses ved at den statlige Bypakken i en aller annen form gjennomføres.
Til sist: I Oslos og Bergens visjoner er et svært utviklet kollektivsystem avgjørende. 5–10 minutter mellom hver avgang er målet.
I Ålesund er kollektivtilbudet traumatisk der bykjernens holdeplasser ligger på de mest værutsatte stedene og uten venterom.
Å utvide busstilbudet til noe som gagner byens økonomi og framtid avgjøres dessuten av et fylkeskommunestyre på Molde. Slik kan det ikke fortsette. Byen må selv styre kollektivtilbudet for at den langsmale byen skal kunne fungere sosialt og økonomisk fra morgen til natt uten bruk av bil.
Mange byplanleggere ivrer for trikk fra Moa til Skarbøvika, og Bergen har gjennomført dette, riktignok i fylkeskommunal regi. Hvorfor ikke også i Ålesund?
Her nevnes bare noen av mange aktuelle visjoner drøftet av andre tidligere, som en invitasjon til videre oppfølging og prioritering. Ålesunds bykjerne må ikke bli tom, og Moa skal ikke bli Ny-Ålesund. Dette må Kommuneplanen forhindre.
-------------------------------------------
Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.