Kronikk:

«Kulturformidling vil endre seg som følge av coronakrisen»

Det tenkes her i første rekker på strømming av konserter via internett, noe som trolig vil bli mer omfattende i ettertid.

Endring: Kulturformidling, som for eksempel her i Parken Kultuhus, vil kunne endre karakter som følge av coronakrisen, mener artikkelforfatteren Henrik Emhjellen.  Foto: Staale Wattø

Fysisk fremmøte til eksempelvis konsertarrangement vil neppe forsvinne fordi mennesker jo er sosiale, og de liker møte likesinnede.

Henrik Emhjellen
Meninger

Forbudet mot store forsamlinger og avstandsreglene har gjort det tungvint å samles til en konsert, for ikke å snakke om lønnsomheten.

Av nevnte årsak vil artister måtte finne andre måter å formidle sin underholdning med å rigge opp instrumenter og mikrofoner og la musikken strømme til de små eller store stuer befolket med familier som grunnet omstendighetene har måttet avfinne seg med karantene for kortere eller lengre tid og som lever i kjedsommelighet uten kulturtilbud. Disse er så vidt takknemlige for ethvert kulturtilbud, og neppe feinschmeckere, slik at de vil kunne nyte et konserttilbud med forholdsvis dårlig gjengivelse.

Kultur – et probat middel mot kjedsommelighet?

I løpet av foregående påske med hjemmeferie og delvis lange dager på grunn av hytteforbud og ditto ferietørke er denne formidlingsformen blitt benyttet av diverse artister av ulike slag med betalingsformer over nett.

Mange artister erkjenner at de har fått godt betalt, vanligvis av lyttere innenfor sin region, og det har selvfølgelig hjulpet med bortfall av frilanstjenester til tross for regjeringens økonomiske hjelpetiltak til også disse.

Det gjelder ikke bare sekulær underholdning, men også formidling av gudstjenester, som har smuldret bort i NRK i prat om og orientering om corona, nærmere bestemt om viruset Covid-19, med all verdens statistikker om utbredelse og informasjon om alle de forholdsregler som publikum er blitt pålagt.

Klassisk musikk og bildekunst som seriøse alternativer

Flertallet av tilbudene har dekket popkulturen, en refleksjon av den gjeldende folkelige interesse. Gledeligvis er klassisk musikk og opera, som er undertegnedes interessefelt, delvis blitt tilgodesett i form av lenker fra Bergen Filharmoniske Orkester og Den Norske Opera med tilsvarende lenker til ferdiginnspilte sendinger strømlinjet for høytiden. Vi vet dessverre ikke hvor mange som har benyttet seg av tilbudet, men i Norge fins det atskillige venner av klassisk musikk og opera.

Hva så med bildekunsten? Også der har man gitt sitt besyv med under lukningen av gallerier.

Et eksempel er Munch-museet på Tøyen, der det er lagt en lenke til en videoinnspilling av noen sentrale verk av Edvard Munch. Disse, bl.a. Skrik (1893), ble kommenterte på engelsk av en formidler, hvor en yngre kvinne stilte henne noen spørsmål i løpet av vel en halvtime.

Denne kulturformidlingsideen er blitt godt mottatt å dømme etter mange hundre positive publikums-kommentarene etterpå. Kulturminister A. Raja nevnte nylig at Nasjonalmuseet har tusenvis av digitaliserte kunstverk liggende på sine nettsider med adgang for publikum. Til overmål minner Nasjonalbiblioteket om at det er åpent på nett med (se nb.no) med mer enn tre hundre tusen digitaliserte bøker etc.! For et kunstinteressert publikum og bokormer skulle mulighetene være legio i disse Corona-karantene hjemmetider, selvpålagte eller ikke.

Endring i kulturformidlingsformer

Hva med denne kulturformidlingsform når situasjonen etter hvert normaliserer seg? Trolig vil kulturformidlingsformer falle tilbake noe i sine gamle folder med underholdning på de kjente offentlige og private stedene, noen med bevertning.

Det gjenstår jo å se, i enkelte har vært inne på at kulturformidlende mellommenn og arrangører som eksempelvis impresarier o.l. simpelthen har fått sin stilling svekket, kanskje overflødiggjort, under påvirkning av de nye kunstformidlingsformer, for det er simpelthen mindre bruk for dem i markedet, idet artistene i økende grad også formidlingen med arrangement og påfølgende oppgaver, til tross for førstnevnte erfaring og ekspertise som formidlere.

Vil det komme så langt at impresarier o.l. vil bli overflødige i en nyorientering etter coronapandemien? Svaret er neppe helt, men at de vil kunne spille en mindre rolle er nok hevet over enhver tvil, selv om det som bekjent er vanskelig å spå, ifølge en filosof, særlig om fremtiden.

Fysisk fremmøte

Fysisk fremmøte til eksempelvis konsertarrangement vil neppe forsvinne fordi mennesker jo er sosiale, og de liker møte likesinnede.

Dette har f.eks. Harmonien i Bergen tatt hensyn til med vanligvis nokså lange pauser under konsertene, hvor venner og bekjente møtes i foajeen i Grieghallen.

Der utveksler de meninger om så mangt, ikke bare hva gjelder den pågående konsert, noe som kan medvirke til at for enkelte blir dette blir kveldens høydepunkt-uten forkleinelse for det musikalske innhold. Vi må aldri glemme at konsertarenaer er sosiale møtepunkter, og av den grunn vil bestå til tross for digital formidling, som likevel trolig vil bli mer fremherskende i fremtiden, idet de sparer publikum for fremmøte på arenaer og ikke minst stress i forbindelse med frem-og returreise.

Som Victor Borge har vært inne på i sine humoristiske, musikalske show: Vi må se og bli ferdige, vi kan gjøre unna en operaaften på kortere tid, kanskje spare den helt!

Forsøk på oppmykning av det konvensjonelle konsertarrangementet

Med referanse til BFO (Bergen Filharmoniske Orkester), som vanligvis gir konserter i på torsdager med repetisjon av de formodentlig mest populære konserter også på enkelte påfølgende fredager. Der har man forsøkt å myke opp det noe stivbente konsertarrangementet med å tilby fordypning i programmet i forkant av konsertene i form av foredrag etc. i foajeen.

Etterpå har man for noen konserters vedkommende invitert til musisering av deler av orkesteret med et annet repertoar og kjøp av forfriskninger.

Disse har stort sett slått an og har vært medvirkende til rekruttering av flere yngre publikummere, hvor det ellers er mye grått hår. Ikke desto mindre forblir konsertopplegget mye av det samme: Hovedsakelig flere ytere på podiet og mottakere i salen.

På hvilken måte kan dialogen mellom scene og sal iscenesettes er det store uløste spørsmålet. Kan det gjøres med et videre perspektiv som samlede diskusjoner etter konserter, hvilket Festspillene i Bergen har lagt opp til? Det er noe for tidlig å trekke en entydig og endelig slutning av disse forsøkene.

Utviklingen fremover vil gi svar på de mange tendenser som kan utkrystallisere seg til en eller flere løsninger.

-------------------------------------------

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!