Og den generelle forklaringen for taushet fra dem som var gått bort, er blitt «at de helst ikke ville rippe opp i de påkjenninger de hadde gjennomlevd».

Men er dette hele forklaringen på deres taushet? Var det mange som spurte dem? Var ikke heller parolen at «det har vært nok krig, nå må vi se fremover». Det var også et faktum at mange hjemme hadde lagt et godt økonomisk grunnlag under krigen, noe som her på våre kanter bl.a. skyldes gode fiskepriser. Det var til denne virkelighet mange som sto på bar bakke, vendte hjem til.

I sin minnetale i Ålesund under 8. mai-markeringen for falne krigsveteraner, sa major Ove Rød bl.a. dette: Krigsseilerne kom ikke hjem som noen gruppe, de kom hjem en og en. De ble behandla veldig dårlig, stort sett. De ble omtalt som drukkenbolter og lasaroner, som ikke hadde krav på pensjon etterpå. Og Nortraships-pengene de hadde spart opp forsvant også, i et stort sluk.

Apropos Nortraship-fondet. I 1970, dvs. 25 år etter krigens slutt og etter årevis tautrekking i Stortinget, ble det gjort vedtak om en Ex gratia utbetaling til sjøfolkene. Uttrykket betyr «Av nåde». Da var allerede mange av sjøfolkene som seilte ute, døde.

Det kan også ha vært flere grunner til taushet om sine opplevelser under krigen. Et eksempel kan være oppgjøret for Brattholm (Filmene «Ni liv» og «Den 12 mann») der eierne møtte et kobbel av departementer, direktorater og advokater da de søkte om erstatning. Rettssaken som ikke var avsluttet 10 år etter krigen, ble til slutt en ren farse. Et av eksemplene på det var at høyesterettsadvokat Ameln sendte brev til lensmannen i Herøy og bad om kvittering for et frimerke på kr 4,50,-.

-------------------------------------------

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!