Byen var i ferd med å våkne til liv, det var lite trafikk i gatene, en og annen småfrysende arbeider på vei til jobb, et par busser som sto klar til å starte på rutene sine og noen måser som sloss om noen etterlatenskaper fra dagen i går.

Byen min.

Jeg liker å rusle litt rundt når jeg først er her, men i dag falt blikket på butikkvinduene i sentrum.

«Aalesund ascape games, Scan asian mat, Sentrum kebab, Thai massasje, Tourist cinema, Padmax, Big Bite, Racoon coffee & more, og på Tajmahal Tandoori Restaurant kunne vi i dag få servert chicken mango curry» … og sånn fortsatte det. Hva skjer her? Hvilken by er det vi er så stolte av? Hva kommer turistene for å oppleve? Hvor blir det av Ålesund med alt det vi er vokst opp med?

Fremtid ja, fremskritt ja, utvikling ja, men hvor blir det av identiteten vår? Hvor blir det av det Ålesundske? Ja, vi har husene, vi har gatene og vi har sågar Jugendstilsenteret, men hvor er ålesunderen? Hvor ble det av folkesjela?

Dagen ble reddet idet jeg omsider, stille og forsiktig, gikk over dørstokken på Baker Walderhaug. Der møtte jeg en varm og deilig lukt av nybakst, der traff jeg tre særdeles hyggelige damer bak disken som sørget for kaffe, et nystekt rundstykke med skinke og ost og der ble jeg møtt med et vennlig hei og et fint smil… … og der…….der satt gamle Ålesund!

En gjeng tilårskomne karer med sin daglige kaffekopp og et deilig wienerbrød på tallerkenen. Siden jeg var den eneste kunden bortsett fra dem, kunne jeg ikke unngå å høre på praten. Praten gikk om lystige historier, mimring om hus og folk og ikke minst butikker, små verksteder og hendelser som jeg kjente meg igjen i. Der var min oppvekst, der fortalte de om min identitet, mitt liv som barn i byen. Der var jeg hjemme. Jeg vurderte å ta meg en kopp kaffe nummer to, hadde ikke lyst å gå, ville bli i denne varme, deilige atmosfæren, ville bli ei stund til i mitt gamle Ålesund.

Tanken slo ned i meg; for en rikdom, for en flott måte dette måtte være å tilbringe pensjonistlivet på. Tenk å ha denne stunden med gode venner som en del av hverdagslivet. Damene bak disken kjente sine kunder. De var til stede med kommentarer, de tok vare på dem som venner. Og jeg, jeg satt der og kjente på freden, på det å komme til sitt eget. Og det forekom meg plutselig: noen må skrive ned dette. Noen må ta vare på dette Ålesundske, skrive ned historiene som blir fortalt ved bordene her, samle på alle minnene, ta vare på identiteten vår.

Jeg tok meg i å ønske at jeg kunne bli.

Jeg skulle ønske … jeg kunne bli … kunne høre til her … for hos baker Walderhaug er det godt å være!

Takk for en helt utrolig god morgen.

-------------------------------------------

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!