Marit Johanne Bruset er igjen ute etter en minoritet i innlegget i Sunnmørsposten 1. juli, «Ålesund kommune flaggar med regnbueflagg».

Hun viser en manglende forståelse og kunnskap om den kampen vi har ført i 50 år, en kamp for respekt og anerkjennelse. Kampen startet i 1969 i New York da den homofile politikeren Harvey Milk ble drept. I 1978 i San Francisco konstruerte Gilbert Baker regnbueflagget, opprinnelig med flere farger, men av praktiske årsaker redusert til seks. Det røde står for livet i seg selv. Orange betyr sunnhet. Det gule symboliserer solen, grønt natur, blått harmoni og fiolett sjelen. Bruset angriper altså symboler som er allmennmenneskelig. Hun påstår at regnbueflagget er organisasjonen FRI sitt symbol. Der tar hun grundig feil.

Bruset argumenterer over at homokampen er politisk, og angriper organisasjonen FRI. Å arbeide politisk er å påvirke storsamfunnet og lovgivningen. I det sosialdemokratiske samfunnet tar en også vare på mindretallet, noe Bruset ikke forstår. I Norge startet kampen på 50-tallet med Det Norske forbundet av 1948. En hovedsak var å oppheve forbudet i straffeloven om sex mellom menn, sodomiparagrafen. Det tok 20 år. Det neste var å bli kvitt stemplet som psykiatriske pasienter. Det tok 20 år til. Først i fjor ble diagnoser for ulike seksuelle uttrykk fjernet fra WHO.

Å ha en organisasjon med bestemte mål, er noe av friheten vi kan nyte i Norge. Det er ikke slik over alt. I år skulle Pride ha et internasjonalt fokus. Homofile blir henrettet i mange land. I Polen har de homofrie kommuner. En egyptisk, lesbisk jente tok livet sitt fordi hun ikke orket motgangen. Rasisme skulle være i fokus i kjølvannet av Black lives Matter. Dette motarbeider Bruset når hun angriper regnbueflagget.

De fleste av oss som henger opp flagget siste uken av juni, er ikke medlem av FRI. Bruset angriper oss alle med sitt innlegg. Det er vårt flagg, ikke FRIs. Bruset motarbeider mangfold, kjærlighet og frihet. Vi har eksempler fra Bygdepride, som arrangeres på fritt grunnlag, at noen i store deler av livet fornekter sine egne følelser. Bruset er med på å gjøre livet vanskelig for noen når hun sier «vær gjerne homo, men ikke flagg det». Jeg forstår at våre uttrykk kan være problematisk for en ciskjønnet kvinne, men når hun krever at alle andre skal følge henne er mer uforståelig, slik som kravet til ordføreren i Ålesund om ikke å flagge frihet og mangfold.

Jan Ove Vatne,Oslo

Har du noe på hjertet? Send et innlegg til meninger@smp.no