Jeg har hittil trodd at vi hadde et reelt demokrati i Norge. Har ristet oppgitt på hodet når jeg har hørt om regjeringer i andre land som har overkjørt sine innbyggere, i trygg forvissning om at dette ikke kunne skje i Norge.

Der tok jeg feil, grundig feil.

Innerst inne visste jeg at Olje- og energiminister Tina Bru allerede hadde bestemt seg for å 100 % høre på lobbyister og aktører som driver propaganda for vindkraftutbygging, og vende det døve øret til alle argumenter for stopp i utbygginga på Haramsøya. At møtet 30. juni med representanter fra et enstemmig Møre og Romsdal Fylkesting, Ålesund kommune og Nei til vindkraft på Haramsøya bare var sandpåstrøing.

Burde vært forbudt

I likhet med den øvrige såkalte saksbehandlinga hun og regjeringa har valgt å gjøre i denne saken. Det burde vært forbudt for regjering og storting å ta ei så viktig beslutning uten selv å ha besøkt de aktuelle områdene og snakket med dem som er berørt. På Haramsøya har Tina Bru og Erna Solberg glimret med sitt fravær.

Jeg vet ikke hvilke lobbyister Tina Bru hadde snakket med da hun 24. mars valgte å gi utbygger klarsignal for å starte anleggsarbeid uten å ha tatt hensyn til noen av innspillene som kom i høringsrunden.

Bortsett fra ei lita kosmetisk justering i plassering av et par turbiner for syns skyld. Hun hadde iallfall ikke møtt noen fra Haramsøya, siden regjeringas koronanedstengning og reiserestriksjoner gjorde at ingen herfra kunne reise til Oslo.

Det er lett å sitte i Oslo å ta beslutninger som ikke påvirker ens eget nærmiljø.

Langt fra Nordmarka

Når man ser på kartet over planlagte vindturbinanlegg er det påfallende at ingen ligger i Oslo. Områder 501 meter fra nærmeste bolighus i Nordmarka, langs Oslofjorden og i fjellområder populære for Oslos innbyggere burde være like om ikke bedre egnet enn områdene langs kysten der de fleste konsesjoner er gitt.

Vestlandskysten har mange dager med for sterk vind, og er også langt fra markedet strømmen selges til – på kontinentet og i våre naboland. Utbygger Zephyr AS har riktignok noen omstridte utbyggingsprosjekter på gang i Viken også. Det ironiske er at regjeringa og Stortinget er valgte representanter for landets innbyggere.

Utenfor kontroll

Dette har vi som bor på Vestlandet og flere andre steder i landet ikke sett noe av i vindkraftsakene som nå rir hele landet som ei mare. Vindkraftutbygginger totalt utenfor regjering og Stortingets kontroll, der tidsperioder for konsesjoner fritt kan forlenges uten ny saksbehandling.

  • Der NVE kan godkjenne store endringer i forhold til opprinnelig konsesjon uten nye høringer.

  • Der lokalbefolkninga ikke blir informert før vi leser i mediene at et nytt utbyggerselskap majoritetseid av et annet fylke skal starte utbygging, 11 år etter at en omstridt konsesjon ble tvunget gjennom av NVE.

  • Og der konsesjoner fritt kan selges til utlandet uten at vår regjering tar noen som helst grep for å sørge for at landets egne innbyggere blir ivaretatt.

Et stort flertall av gitte konsesjoner er allerede på utenlandske hender, dette kan vi regne med bare vil øke med den politikken som nå føres. Dette er regjeringas politikk i et nøtteskall.

Skadevirkninger

De som blir skadelidende er Norge – og Norges innbyggere, natur, dyreliv og fugleliv. Det er godt dokumentert at vindturbinanlegg har en rekke alvorlige ikke-reverserbare skadevirkninger, dokumentasjon som ikke forelå da konsesjonen på Haramsfjellet ble saksbehandlet tidlig på 2000-tallet.

Denne dokumentasjonen har regjering og storting valgt å ignorere.

Jeg har aldri gitt regjering og storting mandat til å overkjøre lokaldemokratiet slik det er gjort i denne saken.

«Energiloven», som setter mine og andres rettigheter som norske statsborgere til side, har aldri vært vedtatt av verken meg eller øvrige innbyggere i Norge. Og jeg har ikke godkjent at et selskap i Finland skal ødelegge vårt fjell – ødeleggelser som Haramsøyas innbyggere må leve med konsekvensene av til evig tid.

Hvem bestemmer i Norge?

For selv om vindturbinene kan tas ned når konsesjonen går ut om 25 år, vil ødeleggelser av terreng, fugleliv og dyreliv vare til evig tid. Som et monument over en katastrofalt feilslått energipolitikk av regjeringa Solberg. Og imens må innbyggerne leve med store støyplager som går ut over helsa og være øyenvitner til fugledød og store miljøskader, om de da ikke har råd eller mulighet til å flytte fra øya. Regjeringa, NVE og vindkraftselskapene er beleilig flere hundre kilometer unna ødeleggelsene.

I praksis kunne jeg like gjerne vært finsk statsborger, så liten innflytelse har jeg på beslutninger som gjelder mitt eget nærmiljø i mitt eget land. Det som har skjedd på Haramsøya får meg til å stille et stort spørsmålstegn om hvem som egentlig bestemmer i Norge.

Er det regjering og storting, eller store utenlandske industrikonsern som får fritt fram av regjeringa til å gjøre som de vil? Hvem det enn er: det er iallfall ikke vi som bor på Nordvestlandet og våre lovlig valgte representanter. Vårt lokaldemokrati er en saga blott.

Anne UllaÅlesund

Har du noe på hjertet? Send et innlegg til meninger@smp.no