På begynnelsen av 1800-tallet var mange av de vesteuropeiske landene, først og fremst Storbritannia, svært opptatt av å skaffe seg kolonier, og utvikle sin globale handel. En av de mest interessante ‘handelspartnerne’ var Kina, for landet hadde flere produkter som det etter hvert ble stor etterspørsel etter i Europa, silke, te og porselen.

Europeerne etablerte handelsstasjoner flere steder i Kina, delvis i motsetning til kinesernes interesser og på ekstremt gunstige vilkår, for det kinesiske keiserdømmet var svekket av indre strid og kaos, og hadde svak forhandlingskraft. Et stort problem med handelen med Kina, sett fra europeernes synsvinkel, var at de ikke hadde produkter å selge som kineserne var interesserte i. Det eneste de kunne betale med var sølv.

Men tilgangen på sølv var begrenset for det britiske østindiakompaniet (East India Company), som hadde monopol på den britiske handelen med Kina. Dette hadde en sterkt begrensende effekt på handelen. Britene fant imidlertid etter hvert fram til et effektivt betalingsmiddel, nemlig opium, som ble dyrket i India.

Opiumsbruk og -import var forbudt i Kina, men det utviklet seg etter hvert en omfattende og velorganisert smuglervirksomhet, for etterspørselen var stor, spesielt blant landets elite og i statsadministrasjonen. I tillegg til utallige personlige tragedier blant misbrukerne førte opiumshandelen til framvekst av korrupsjon og organisert kriminalitet, noe som hadde en sterkt svekkende effekt på statens styringsevne.

På slutten av 1830-årene hadde forholdene blitt så ille at myndighetene så seg nødt til å gjøre noe. Den britiske overinspektøren for kinahandelen ble i 1839 presset til å overlate hele britenes opiumslager til kineserne. Britene forlangte kompensasjon for dette, men fikk det ikke, og gikk derfor til krig mot Kina. Britene vant krigen. Ved fredsslutningen i 1842 ble kineserne tvunget til å avstå øya Hongkong til Storbritannia og betale krigserstatning. Dette blir kalt «den første opiumskrigen».

I årene deretter ekspanderte den vestlige imperialismen sterkt. Dette skjedde ved erobring av landområder og kolonidannelser, og inngåelse av «avtaler» som ga imperiemaktene store privilegier. Britene krevde således tilgjengelighet i hele Kina for britisk handelsvirksomhet, tollfritak for sin eksport til landet, og legalisering av opiumshandelen. Kina avviste kravene.

I oktober 1856 bordet kineserne et smuglerskip, og «sjømennene» ble arrestert. Britene forlangte at smuglerne skulle settes fri. Det nektet kineserne, og britene gikk til krig sammen med franskmennene mot dem. Også denne krigen, «den andre opiumskrigen», endte med tap for Kina, i 1860. Fredstraktaten innebar blant annet at Kina måtte avstå Kowlonhalvøya på fastlandet innenfor Hongkong, at det ble innført religionsfrihet, at opiumshandelen ble legalisert og at Kina måtte betale en stor krigserstatning til Storbritannia og Frankrike.

I 1898, etter det kinesiske nederlaget i den kinesisk-japanske krigen, ble koloniens landområde ytterligere utvidet, og Kina ble presset til å til å leie bort hele området for 99 år.

Da kommunistene kom til makten i Kina i 1949, kunne de lett ha tatt tilbake Hongkong dersom de ønsket det. Men de lot det være fordi de så seg tjent med å ha en slags politisk og økonomisk korridor mot vestmaktene. De visste jo dessuten at leieavtalen med Storbritannia ville gå ut i 1997, og de hadde tid til å vente.

På begynnelsen av 1980-tallet begynte Storbritannia og Kina å arbeide med planene for det etter-koloniale Hongkong, og i 1984 ble det underskrevet en avtale om overgang til kinesisk styre. Avtalen skulle gjelde i 50 år, fra 1997 til 2047. Den uttrykte eksplisitt at området skulle beholde sitt økonomiske system og fremdeles ha en kapitalistisk grunnstruktur, etter prinsippet «ett land, to systemer». Spørsmålet om hva slags politisk styringsform og struktur som skulle gjelde ble ikke nevnt i avtalen. I 1993, ni år etter avtalen ble inngått, og fire år før overføringen til Kina skjedde, etablerte britene et demokratisk styringssett.

Den britiske kolonien Hongkong ble helt fram til gjenforeningen med Kina i 1997 styrt av en guvernør som var utnevnt og innsatt av britene. Guvernøren utnevnte den lovgivende forsamlingen, regjeringen og dommerne. All makt var samlet i hans hånd. Ingen i Hongkong hadde stemmerett.

Da Hongkong ble gjenforent med Kina i 1997 godtok Kina Hong Kongs demokratiske institusjoner og styringsform. Årsaken var trolig at de ikke ønsket å provosere fram motstand og uro, noe som kunne blitt en alvorlig bremse for den internasjonale handelen, for en svært stor andel av Kinas utenrikshandel gikk da gjennom Hongkong. Men dette har gradvis endret seg noe. Hongkong er ikke lenger en så viktig handelshavn som den var tidligere, og dens rolle som finanssentrum har blitt svekket. Andre byer og områder i Kina har etter hvert blitt viktigere i så måte.

I 2019 brøt det ut sterk uro i Hongkong, med store og til dels voldelige demonstrasjoner, og urolighetene har fortsatt også langt inn i 2020. Årsaken var at myndighetene ville vedta en avtale med Kina om utlevering av kriminelle, i likhet med avtaler som Hongkong har med USA, Storbritannia, Australia, Canada, India og en rekke andre land. Protestene ble så voldsomme at regjeringen måtte trekke lovforslaget.

Men siste ord var ikke sagt. Kina har vedtatt en lov som trådte i kraft den 1. juli, og som gir den kinesiske staten adgang til å slå ned det som myndighetene mener er opprør og terror, noe Hong Kongs polititropper ikke har vært utrustet for å mestre. I tråd med sine edle demokratiske idealer og prinsipper har de tidligere kolonimaktene og deres støttespillere i «den frie verden» protestert iherdig mot dette. Men Hong Kongs demokratiske styresett er intakt. Det har nå fungert godt i 24 år, 3 under britisk herredømme og 21 under kinesisk styre.

-------------------------------------------

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!