Dette må også myndighetene legge til grunn når de i hui og hast skal forhandle en handelsavtale med Storbritannia.

Norge er for tiden i intense forhandlinger om en frihandelsavtale med Storbritannia, vårt største enkeltmarked for eksport. Avtalen skal spikres før britene trer ut av EØS og det felleseuropeiske markedet ved årsskiftet.

Fagsjef: Artikkelforfatter Arne Ivar Sletnes er fagsjef internasjonale spørsmål i norsk Landbrukssamvirke. Foto: Julie Lunde Lillesæter/Differ M

For at Stortinget skal rekke å sette sitt stempel på avtalen, må forhandlingene sluttføres allerede i oktober. I dette hastverksarbeidet må ikke iveren etter en avtale resultere i økt import av jordbruksvarer vi kan produsere selv.

Norge må redusere matimporten

Vi importerer allerede 60 prosent av maten vi spiser, og importen øker år for år.

Sviktende matsikkerhet er kanskje den største geopolitiske trusselen verden står overfor. Ifølge FN må alle land produsere mest mulig mat til egne innbyggere for å kunne fø en voksende befolkning på kloden. Også Norge må delta i den globale dugnaden.

Koronakrisen har gjort oss enda mer bevisst på farer som kan true matforsyningen. Det er naivt å tro at vi kan kjøpe oss ut av enhver fremtidig krise. Derfor bør vi redusere importen og produsere mer av maten selv.

Norge har gode kort på hånda

Jeg blir ikke overrasket hvis britiske matprodusenter håper å få solgt lammekjøtt, biff, cheddarost og andre jordbruksprodukter i Norge. Men britiske forhandlere bør heller ikke bli overrasket når norske forhandlere sier blankt nei.

Alle land har egen matproduksjon som primærinteresse og gjør sitt ytterste for å hindre at nasjonale matvarer skal bli utkonkurrert av import. Storbritannia er intet unntak. Deres forhandlere vil ikke ha problemer med å forstå at Norge setter ned foten på et så sentralt felt.

Ingen nye importkvoter

Norge har i handelsavtaler med EU gitt rause kvoter for ost, kjøtt og andre varer som matindustrien i EU hvert år kan eksportere tollfritt til Norge. Som EU-medlem har også Storbritannia hatt muligheten til å eksportere tollfri mat til Norge innenfor disse kvotene. Det er lite trolig at et «krympet» EU frivillig vil dele disse kvotene med Storbritannia når de forlater fellesmarkedet.

Det er ikke utenkelig at britene vil kreve nye kvoter av oss for å kompensere for dette. Skulle det bli resultatet vil enda mer av den norske matproduksjonen bli fortrengt av forsyninger fra resten av Europa. Slike krav er imidlertid helt urimelige. Norge er ikke forpliktet til å kompensere britene for ulemper ved å forlate EU. Vi har ikke mer å gi.

Det er behov for engasjement

Hvis vi ser bort fra avtalene med EU, så har Norge opp gjennom årene vært restriktive med å dele ut tollfrie kvoter i handelsavtaler. Denne restriktive holdningen må videreføres.

Regjeringen skriver på sin hjemmeside at målet er å ivareta beskyttelsen av sensitive norske jordbruksvarer i forhandlingene med Storbritannia. I praksis betyr det å hindre import av meieriprodukter, kjøtt, korn, frukt, poteter, grønnsaker og andre jordbruksvarer vi har forutsetninger for å produsere i landet vårt.

Jeg vil oppfordre regjeringen til å holde seg strengt til dette prinsippet i den pågående heseblesende forhandlingsprosessen. Jeg vil også oppfordre til mer debatt om dette. Det er behov for engasjement fra politikere, næringsaktører og fornuftige mennesker både sentralt, regionalt og i lokalsamfunn. Det jordbruksbaserte næringslivet er for viktig til at disse forhandlingene overlates til et knippe personer i Oslo.

Trår Norge feil så kan det gå ut over norsk jordbruk, matindustri, sysselsetting og verdiskaping, og ikke minst vår evne til å håndtere fremtidige matkriser.

-------------------------------------------

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!