Synspunkt:

«Hva er lykke og hva skal man gjøre for å bli lykkelig?»

I vårt samfunn får de fleste av oss dekket grunnleggende behov som mat, søvn og trygghet.

Jeg har fått tatt den indre reisen sammen med min far. Heldigvis.

Venke Osnes
Meninger

For mange så er det mer aktuelt å få dekket andre og mer diffuse behov som anerkjennelse, selvrealisering og det å ha en følelse av glede og lykke. Men det er vanskeligere å måle i hvor stor grad man føler seg selvrealisert eller graden av lykke, fremfor å måle mengde mat og antall timer søvn.

Artikkelforfatter: Venke Osnes  Foto: Privat

Jeg bor i Bergen, men vokste opp på Sunnmøre, i en liten bygd som heter Åheim. Jeg hadde bestemt meg for å ta en indre reise med min far, som nå er 81 år. Han har vært litt ensom etter min mor døde for 2,5 år siden og jeg tenkte at om han kunne fortelle meg om sitt liv så ville det kanskje gjøre ham godt.

Min far var mye syk i oppveksten, og ved to av tilfellene så ble han så alvorlig syk at han nærmest holdt på å falle ifra. Men de fleste historiene han forteller er morsomme, ja egentlig litt slik han selv er som person.

Det var imidlertid en hendelse i hans liv som gjorde et spesielt inntrykk på meg, og det var når min far ble rammet av poliomyelitt.

Han var elleve år gammel, og han husker det som det var i går. Han kom inn en vinterkveld, hvorpå han ikke fikk varmen i seg. Han kunne huske at hans mor la ham i stuen og fyrte i peisen hele natten, men til ingen nytte.

De påkalte en lege i nabobygden, doktor Vidnes, som så på ham. «Gå ut av sengen og ut på gulvet», sier doktor Vidnes. Min far kom seg så vidt opp av sengen, gikk et par steg og så falt han sammen. «Du har polio», sier legen.

Etter seks uker i karantene på Ålesund sykehus, ble han sendt til Hatlestad i Bergen for opptrening. Det synet som møtte ham, kommer han aldri senere til å glemme. På rommet han hadde fått tildelt hadde alle pasientene polio. De var i forskjellige alder, noen var eldre, noen unge og noen barn. Men en ting hadde de til felles, og det var at de kunne ikke gå. De fleste krøp rundt på gulvet, sier min far.

En av massøsene på Ålesund sykehus hadde sagt til min far at han trolig aldri ville gå igjen. Den natten sov han ikke et sekund, han lå å gråt hele natten, forteller han. Vi gråter vi også, jeg og han, når han forteller om alle detaljene. Spådommen massøsen kom med, og synet han med møtt med på sitt eget rom, ble brått en realitet.

Min far klarte ikke å stå, han klarte ikke å gå. Når han lå på en madrass og prøvde å holde foten oppe når den var bøyd, så falt den til sides.

Når han var på sitt sykeste, så bestemte han seg. Det skulle ikke gå den veien som massøsen hadde sagt. Han bestemte seg for at han skulle begynne å gå igjen. Han gikk systematisk til verks. Alle små mål ble nøye planlagt. Den første uken prøvde han å holde foten bøyd, liggende i sengen, uten at foten skulle falle til sides. Den andre uken trente han på å reise seg ifra sengen. Slik gikk timene, dagene og ukene. De små seirene ga mersmak og ikke minst glede, sier han.

Etter hvert satte han seg større mål, og etter mange måneder med opptrening så bestemte han seg for at han skulle komme seg rundt Kalandsvatnet, som lå like ved rehabiliteringssenteret. Dette skulle han klare ved hjelp av noen sykler som de brukte i opptreningsøyemed, og han beskriver det som litt store trehjulssykler.

En venn som han fikk der oppe, ble fortalt om mine fars planer, «det kunne være greit for folk å vite hvor jeg var i tilfelle det gikk galt», sier han. Jeg er enig, og vi ler. Vaktmesteren hentet ham opp ved to anledninger. Den ene gangen kom han seg 1/3 rundt vannet, den andre ganger kom han halvveis. Vaktmesteren frarådet ham å holde på slik, og den siste gang han hentet ham opp så sier han; «nå henter jeg deg ikke flere ganger!».

Den tredje og siste gangen så hentet ikke vaktmesteren min far, da ankom han Hatlestad rehabilitering på egen hånd. Han klarte å sykle rundt hele vannet. Fullstendig utslitt og fullstendig overbevist om at ingen skulle fortelle ham hva som kom til å skje i hans liv. Aldri.

Han forteller at han stjal nøkler til gymsalen to ganger på søndager. Salen var stengt for trening på søndager. Han ble tatt for dette også. Selv den dag i dag så våkner min far opp om natten fordi han har mareritt om at han hører vaktmesterens stemme «nå henter jeg deg ikke flere ganger!»

Min far ble innkalt på legens kontor, til frøken Knudsen, for reprimande. Han beskriver frøken Knudsen som en flott og autoritær dame. Hun var tidligere norgesmester i junior på langrenn, men hadde selv blitt alvorlig syk av tuberkulose, og måtte legge til sides sin største lidenskap. Da han ankom kontoret så så hun på ham med et myndig blikk. «Jeg hører at du stjeler både sykler og nøkler til treningsrom, og vår vaktmester har hentet deg opp langs vannet flere ganger. Jeg har en ting å si til deg». Smilet kom etter hvert frem i ansiktet hennes. «Du må komme deg hjem.

Her går jeg rundt og maser på pasientene om at de må trene, men du har en ting å gjøre, og det er å reise hjem. Men en ting må du love meg, og det er at du finner frem skiene dine igjen og begynner å gå på ski». Og det var det han gjorde. Det siste min far sa om frøken Knudsen var: «Så det gjorde jeg, etter et år så begynte jeg å gå på langrenn».

Jeg sitter igjen her, i Bergen, og tenker over sommeren. Jeg har fått tatt den indre reisen sammen med min far. Heldigvis. Men jeg savner Sunnmøre. Lukten av fisk og fjære, og den følelsen jeg har når jeg klipper min bestemor sitt hår. Jeg gjør alltid det, når jeg er der. Heldigvis.

Jeg og min sønn kjører mot Rongesundsbroen i Bergen for å fiske. Vi går ut av bilen og vi får fisk. Ikke jeg, men han, han får alltid fisk.

I all min iver så klarer jeg å ta et bilde av ham når han står der. Han klarer ikke å skjule det. Sin glød og sin stolthet.

Vi ler ofte når det skjer uventede ting. Kanskje fordi vi er litt like jeg og han, vi liker når ting er forutsigbart, og så blir kanskje lett vippet av pinnen når noe uventet skjer.

Akkurat som i dag, ved Rongesundsbroen, da kom den plutselige og litt uventede gleden, når vi fikk fisk.

-------------------------------------------

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!