Synspunkt:

«Tid for museal timeout»

De eldste av oss husker TV serien: Ja, vel hr. Statsråd, bygget opp rundt forholdet mellom byråkrati og politikk ut fra prinsippet om at politikere avgjør, men byråkrater bestemmer.

Ålesund: Aalesunds museum på Museumshaugen i sentrum av Ålesund.   Foto: Staale Wattø

Meninger

Tanken slår meg når vi ser at lederen i styret for Stiftinga Musea på Sunnmøre stilles i forlegenhet av kulturbyråkratiet på sine kronglete veier.

Å skaffe seg oversikt over prosessen og status når det gjelder museumsreforma eller heller museumsreformene i fylket og spesielt på Sunnmøre, er ikke enkelt. Vi snakker her om prosesser med sterke innslag av uenighet og strid som har pågått siden årtusenskiftet. Vi snakker om uenighet om fakta og uenighet om hvordan vi sikrer målet om et best mulig museumstilbud for innbyggere og samfunn.

I første fase var målet konsolidering, dvs. økt samarbeid og administrativ samordning mellom lokale museer av mange slag innenfor hvert fogderi, men slik at musea var sikra i si lokale forankring, ikke minst ved å ha kontroll over egne midler og verdier. På Sunnmøre fikk vi paraplyen Stiftinga Sunnmøre Museum. Det synes som om de fleste mener at dette var ei nødvendig og fornuftig utvikling. Forskere har i ettertid pekt på at konsolideringsreforma i Møre og Romsdal har skapt grunnlag for mer og bedre formidling og at en har klart å holde på det frivillige engasjementet.

Museumsdrift er resultat av museumspolitikk, og Departementet har hele tiden hatt et ønske om å gå videre, fra konsolidering til sentralisering eller fusjon om det heter i dagens dokumenter, og i denne prosessen har tvang og trusler av flere slag ofte vært et virkemiddel. Noen steder har prosessen vokst opp nedenfra, andre steder har det vært et råkjør ovenfra, med god hjelp av lokale kulturbyråkrater.


Kommentar

Å eie eller ikke eie. Det er spørsmålet

Kan eiendommene til Aalesunds museum på Grimmerhaugen bli solgt? Vil museumsgjenstander havne på loppemarked?


På bestilling av Kulturdepartementet leverte Telemarkforskning rapporten Museum og Samfunn nå i sommer. Her får vi en gjennomgang av prosess, status, erfaringer og noen råd om veien videre. Ikke minst understrekes det hva som er det sentrale i museenes samfunnsrolle.

Men tanke på dagens debatt om museer på Sunnmøre, merker vi oss at når forskerne skal gi et eksempel på hardkjør fra departementet sin side, så peker de på Sunnmøre. Mens f.eks. Sør Trøndelag brukte tid, så gjorde en ikke det i vårt fylke, sier forskerne. De minner oss også på at departementet den gang gikk på tvers av fylkeskommuna sine ønsker når det gjelder Kulturkvartalet, og hvor departementet fikk det som det ville. Hadde det vært opp til dem, ville også Atlanterhavsparken vært en del av den konsoliderte Stiftinga Sunnmøre Museum, men det klarte vi å unngå.

I rapporten til departementet er det et eget kapittel om tvang og frivillighet som virkemidler. I den siste fusjonsprosessen har lokale museer fått beskjed om at staten krever at de skal overlate eiendom og verdier til den nye stiftelsen for å få offentlige midler og være en del av et regionalt museumssamarbeid. Vi vet at dette ikke er riktig, men dette har vært en premiss for den ugreie prosessen i fylket.


Styreledern for Musea på Sunnmøre:

Usikker på fusjonskravet

Brevet fra Musea på Sunnmøre til Aalesunds Museum har vakt kraftige reaksjoner. Nå vil styreleder Musea på Sunnmøre Jon Aasen finne ut hva fusjonskravet egentlig innebærer.


I møte med Herøy kommune i august innrømmer rådgiver Jarle Sanden at Kulturdepartementet ikke stiller krav om at hovedmuseet skal eie samlingene det forvalter, etter at det har vært presentert om fakta i saken og er grunnlaget for alle sider ved fusjonsplanen. Et hovedprinsipp er ikke et krav. Spørsmålet er om dette fusjonsarbeidet dermed er bygget på sviktende premisser.

Når Stiftinga Musea på Sunnmøre, i avisa og med utestemme, truer Ålesund Museum med å kaste dem på dør eller stenge døra, så er det alvorlig. I tillegg er det lett å forstå at Ålesund Museum sliter med tilliten til Stiftinga Musea på Sunnmøre når en i fusjonsdokumentet som administrasjonen ikke har orientert styreleder om, leser om visjoner eller planer om å selge museumsbygget på haugen, uten at dette er klart forankret i styre, årsmøte eller venneforening, så vidt jeg forstår.

Ledelsen i Stiftinga Musea på Sunnmøre og kulturansvarlige i fylkeskommuna må nå bruke den tida som trengs og gjenoppta dialogen med tanke på at der det er rimelig og saklig grunnlag for det, så trenger ikke stiftelsen ta over lokalmuseenes verdier, for å videreutvikle et administrativt og museumsfaglig samarbeid og ikke minst sikre den lokale tilhørigheten til musea i regionen.


Fusjonsplanen:

Vil flytte bymuseet og selge tomt og bygninger, men Stiftinga Musea på Sunnmøre sier dette ikke er sant: – Prinsippet om at vi skal selge eller avhende er en totalt absurd tanke

På spørsmål om det finnes planer om å flytte Aalesunds Museum og selge eiendommene på Grimmerhaugen svarer styreleder i Musesa på Sunnmøre kategorisk nei. Men fusjonsdokumentet til fylket sier noe annet.


Det siste er avgjørende viktig i vår nasjonale museumspolitikk. Den bygger på tre mål: lokal forankring, regional konsolidering og nasjonal nettverksbygging. Da forventes det at dette avspeiles i enhver regional museumsstiftelse, og nedfelles i det viktigste styringsdokumentet, stiftelsens formål. Når Oljefondets nye sjef Tangen gir fra seg pengene sine til en stiftelse, så er det siste han gjør å bestemme mål og formål for stiftelsen, som deretter er utenfor hans kontroll. Armlengdes avstand, sier en gjerne og overlater til styret å styre.

Slik sett er det påfallende og underlig å lese formålet med Stiftinga Musea på Sunnmøre. I slike korte og viktige tekster er det viktig hva som står, hva som ikke står og hvor det står. Her er det interessant å sammenligne med den tidligere stiftelsen Sunnmøre Museum sitt formål. Når den siste starter med å si at formålet er å aktivisere innbyggerne i regionen, så har noen nå vedtatt som første punkt at stiftelsen Musea på Sunnmøre sitt formål er å drive et vitenskapelig museum. Ellers er det ingen ting under formålet som peker på det nasjonale styringssignalet om lokal forankring. En ting er hva i all verden et vitenskapelig museum er for noe, at en aktivitet skal være forskning, er ikke det samme som at dette skal være et «vitenskapelig» museum. Her har noen drukket for mye Møllers tran.

Alvorligere er at en velger bort enhver henvisning til hva som enn måtte ligge i kravet om lokal forankring. Det kan ikke departementet være fornøyd med, og heller ikke vi som er opptatt av levende museers plass og rolle i bygd og by på Sunnmøre.

I løpet av høsten regner jeg med at det vil bli avholdt årsmøte i Stiftinga Musea på Sunnmøre. Som en av to utsendinger for fylkeskommuna, regner jeg med styret nå bruker tida godt frem til årsmøtet. Jeg venter at de skjærer gjennom, går i dialog, bruker sunn fornuft, finner løsninger og tar det politiske ansvaret for musea på Sunnmøre. Målet må være at alle som ønsker det, kan være med. Prosessen har ikke vært god, og handlingsrommet er større enn hva prosjektansvarlige har insistert på.

Rette vedkommende burde videre ha satt spørsmålstegn ved stiftelsens målformuleringer når det gjelder museenes samfunnsrolle og oppgaver.

Jeg regner med at styret i den forbindelse vil være tydelig om sin forståelse av oppdraget til stiftelsen.



-------------------------------------------

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!