En del folk, folk som står på og gjør sitt beste, har i løpet av 2020 opplevd å bli latterliggjort og sjikanert fordi de har hatt et syn på koronatiltakene som andre mener ikke er i tråd med den gjeldende linjen fra regjeringen.

Jeg har selv stilt spørsmål ved deler av samfunnets håndtering. Dette er kanskje grunnen til at flere har opplevd det som trygt å fortelle om slike opplevelser til meg. På sensommeren skrev jeg på kommentatorplass at jeg dro til Frankrike i juli, vel å merke da landet var «grønt». I kommentaren la jeg vekt på at jeg oppfattet det generelle smittevernet i Frankrike som bedre enn i Norge. Senere har tiltakene jeg kjente fra Frankrike blitt mye vanligere i Norge, som munnbind på offentlig sted.

Det var flere som ble rasende på meg etter den kommentaren. Men jeg er ikke den eneste som har erfart vrede. En jeg snakket med i etterkant fortalte at han og kona opplevde at naboer sluttet å hilse på dem, og at folk gikk omveier rundt dem på nærbutikken, fordi de hadde reist til et «grønt» utland i sommer. Andre har sendt meg mailer og sagt: «Bra du sier fra, vi er flere som mener det samme, men vi holder klokelig kjeft, for vi vet at det blir bråk».

En kritisk meningsutveksling er viktig og nødvendig, men uten takhøyde for andres ståsted kan debatten dø. Mange velger å holde meningene sine for seg selv i ren frykt for offentlig utskjelling og sosialt stigma.

Selvhevdelse

Ikke minst har flere opplevd at det blir ubehagelig i sosiale medier om man ytrer seg kritisk til koronahåndteringen. Når folk går på person i stedet for sak, og kritikken endrer karakter fra saklige innspill til ren hets, da er det en fattig trøst at forskning viser at sosiale medier fungerer svært dårlig som demokratibyggende arena. I en fersk doktorgradsavhandling har medieviter Ida Vikøren Andersen undersøkt retoriske strategier i nyhetsdebatter på Facebook. Hun konkluderer med at debattene er dominert av selvhevdelse og moralsk posisjonering fremfor konstruktiv argumentasjon.

Nettopp moralsk posisjonering synes å være fremtredende i koronadebatten, men jeg kan knapt tenke meg noe mindre konstruktivt. Diskusjonene får veldig fort preg av å være en kamp mellom det gode og det onde, der det gode er alle som «er med på dugnaden og vil redde liv, koste hva det koste vil», mens det onde er, vel, «de andre». Dette skjer, selv om samtlige jeg har hørt ytre meningen sin etter at pandemien slo til, faktisk ønsker det samme: Å redde flest mulig liv. Uenigheten ligger ofte i hvordan man skal gjøre dette, på kort og lang sikt.

Et liv er et liv er et liv. Eller?

Nå som krisen har strukket ut i tid, har de kritiske røstene blitt flere og mer høylytte. Naturlig, mener jeg, for det er mye å stille spørsmål ved. Som at det allerede i mai var nær 65.000 planlagte operasjoner som var utsatt ved norske sjukehus grunnet pandemien. Av dem var over 3.500 relatert til kreftsykdom. Hvor mange dødsfall fører dette til på sikt?

Samtidig påpeker stadig flere at et liv består av mer enn fravær av somatisk sykdom. I løpet av 2020 har mange opplevd at inntektsgrunnlaget deres har falt i grus, at økonomiske bekymringer har vokst seg til over ørene, at personlige relasjoner har blitt satt på prøve og at ensomheten har kommet snikende som et kaldt gufs langs anklene. Også dette kan føre at liv går tapt.

Om vi trer ut av vår egen lille andedam kan vi lese at årets vinner av Nobels fredspris, Verdens matvareprogram, advarer om at 130 millioner flere mennesker står i fare for sult grunnet de sosiale og økonomiske konsekvensene av covid-19. Dette kommer altså ikke på grunn av covid-19 i seg selv, men som resultat av tiltakene som er satt inn for å bekjempe pandemien. Da er det fristede å stille følgende retoriske spørsmål: Var det ikke sånn at vi skulle redde liv?

Noen ganger er det dessverre slik at når vi redder et liv i den ene enden, går det tapt et liv i den andre. Så lenge det ikke finnes en fasit på hvordan disse endene skal prioriteres i forhold til hverandre forbeholder jeg meg retten til å stille kritiske spørsmål, og jeg heier på alle andre som gjør det. Fordi lite er farligere enn skråsikkerhet i møte med en utfordring vi aldri har hatt før.