Egentlig har jeg ikke lyst til å være her, jeg har ikke lyst på oppmerksomhet som overlevende etter 22 juli. Hadde det vært snakk om en stor ulykke så hadde jeg nok gjort som tidligere årsmarkeringer, og stukket til fjells med venner eller familie.

Vi overlevende har aldri manglet på sympati og omtanke fra samfunnet rundt oss. Folk flest reagerer instinktivt med omsorg og kjærlighet. Ofte litt i overkant mye.

Forståelse har det derimot vært mye verre med.

Jeg klarer fortsatt ikke å fatte hvordan så mange nordmenn mener vi overlevende burde roe oss ned, sitte litt mer stille når vi ser vennene våre fortsatt må leve med drapstrusler og voldsalarm.

Dette gjelder også mange langt nede i lokalpolitikken, og folk som har meldt seg helt ut av politikken. Det har vært ensomt for oss overlevende å prøve å adressere hatet.

Har ikke alle svarene

Vi så klart fått støtte fra partiet, litt hjelp fra venner i Rødt, SV og MDG. Men vi kan ikke beseire høyreekstremismen kun med hjelp fra våre vanlige politiske venner.

Vi har ikke alle svarene. Vi overlevende har ikke blitt noe smartere av å bli skutt på. Vi trenger motargumenter, og jeg ser mange argumenter fra overlevende som jeg er uenig med.

Jeg skjønner at det er vanskelig, og jeg vil rette en stor takk til Unge Høyre-leder Ola Svenneby for å ta initiativ. Skal vi lykkes med «Mer åpenhet og mer demokrati», så trenger vi deltakelse fra hele demokratiet.

Vi har sviktet

22 juli var ingen ulykke. Vi er ikke i nærheten av å ha en god nok debatt om hvordan vi kan forhindre at det skjer igjen. Vi lovte oss selv «aldri mer 22 juli», men her har vi som samfunn sviktet minst to ganger.

21. september 2013 har i mye større grad gått i glemmeboken.

En ung mann, vokst opp i Larvik, drevet av en annen ideologi, men mye av det samme hatet, blir med i et terrorangrep mot et kjøpesenter i Nairobi, og dreper 63 personer.

Bærum 10 august 2019 kunne gått mye, mye verre. Jeg var bekymret for at det også så ut til å gå i den kollektive glemmeboken, men angrepet har heldigvis blitt satt på dagsorden igjen den siste tiden.

Jeg ser ingen grunn til å forvente at det ikke vil skje igjen.

Ikke monstre

Enda viktigere enn å forstå hvordan vi har det, er å forstå hvordan en ekstremist og potensiell terrorist tenker.

Vi er altfor raske til å se på dem som mentalt forstyrrede monstre. Vi er et samfunn oppslukt på kriminalromaner og TV-serier, hvor den største klisjeen er at om man vil fange en kriminell, så må vi klare å tenke som en kriminell.

Klisjé eller ikke, vi må bli mye flinkere til å tenke i samme baner rundt ekstremisme.

Etter andre verdenskrig ble mange av de hardeste nazistene fengslet. Både vanlige gutter som ble plassert som vakt og erfarne etterforskere ble slått ut over hvor normale de var.

Terrorister og ekstremister er som regel ikke monstre.

Begynner med konspirasjoner

At de er så like alle oss andre er det aller skumleste med dem.

Veien ned i voldelig ekstremisme begynner ikke med å lese Mein Kampf, Det Kommunistiske Manifest eller islamistiske tekster.

Den begynner som regel godt innenfor trygge demokratiske rammer ved å så tvil om intensjonene til sine politiske motstandere, før det utvikler seg til konspirasjonsteorier om at landet er styrt av en liten elite som må styrtes.

God demokratisk debatt kan gjerne gå litt hardt for seg. Noen ganger kan det være på sin plass å anklage en politisk motstander for å være naiv, skjødesløs, arrogant eller ignorant.

Vil det beste

En argumentasjonsrekke jeg vil ta sterkt avstand fra, og som er til stede i norsk politikk, er anklager om å ha andre ambisjoner enn å tjene samfunnets beste.

En slik antydning til skal følges av særdeles gode bevis.

Jeg ser det fra noen partikamerater som anklager høyresiden for å tjene kinesiske interesser når de privatiserer. Jeg er enig i sak, men jeg tar sterkt avstand fra påstandene om at de ikke ønsker å tjene Norges beste, her må venstresiden ta ansvar.

Tilsvarende er mye av EU-motstanden fylt med lignende konspirasjonsteorier og tendenser til hat. Her må neibevegelsen ta ansvar.

Ville ha heksejakt på Frp

Frp er elefanten i appellen min.

Det er helt klart at Frp har mange punkter de i demokratiets navn må skjerpe seg på, men det er det mange andre som har påpekt de siste dagene.

Breivik ville at vi skulle sette i gang en heksejakt på FrP og andre moderate innvandringsmotstandere, i håp om at det skulle presse flere til å følge hans eksempel. Når vi krever at FrP skal adressere sine problematiske sider, så må resten av oss følge opp og stille de samme kravene til oss selv.

Høyreekstremisme er den største terrortrusselen mot Norge.

På samme måte som de muslimske trossamfunnene er sentrale i kampen mot islamisme, så er FrP på sitt beste er det mest effektive skjoldet vi har mot høyreekstremisme.

Noen ganger er det riktig med et minutts stillhet, men i kampen mot ekstremisme trenger vi et liv i kamp.

Denne appellen ble holdt under 22. juli-markeringa ved Spjelkavik kyrkje, og blir publisert av Sunnmørsposten på smp.no etter oppfordringer fra lesere som hørte den der. (Red.)