Når tosifrede milliardbeløp skal brukes av vår felles lommebok, må det forventes grundige og uhildede utredninger – det må faktisk kreves.

Eksempler: Romsdalsaksen (RA) påstår at de ikke påfører ekstra kostnader når oppgradert E136 fra Ørskogfjellet til Hjelvika gjenbrukes, og at kostnadene for Hjelvika – Lønset blir 15 mrd. Møreaksen (MA) påstår at MA blir 6 – 14 mrd. billigere enn RA. MA/Statens vegvesen hevder at Tautratunnelen vil koste 6 mrd., mens RA/HR-Prosjekt sin vurdering er 11,2 mrd. RA mener at Tresfjordbrua er god nok som den for E39/E136, mens MA/Statens vegvesen mener det må bygges ny i tillegg.

Det er mange påstander fra begge sider, og spriket i kostnader kan i ytterste konsekvens bli 20- 30 milliard kroner. Bør ikke slike tall vekke sovende journalister?

Kryssingen av Romsdalsfjorden er del av ny E39 mellom Trondheim og Kristiansand, og foruten fortsatt ferjedrift er alternativene RA og MA. Den viktigste forskjellen er oversjøisk (RA) vs. undersjøisk (MA). En skikkelig sammenligning kan kun gjøres ved målinger for strekningen mellom punktene hvor de skilles og møtes igjen.

Med «Romsdalsaksen over Veøy» som utgangspunkt er fylkeskommunen negativ til RA. De hevder imidlertid at det ikke er forvaltningsplanen for Veøy som skal ta stilling til E39-traseen, og sitat « vern av hele Veøya som landskapsvernområde er ikkje særleg aktuelt. Sørøya har ikkje dei kvalitetene eit verneområde etter Naturmangfaldlova bør ha»

Lederen for Folkeaksjonen Møre uten Møreaksen, Terje Tovan, omtaler dette i et FB-innlegg, og tilføyer at en skjemmende høyspent-trase går langs strandlinjen på sørsiden av øya. MA-traseen har «konflikt» med over 60 fortidsminner, og begge nevnte forhold er tilsynelatende problemfritt, og illustrerer som har sier «hvor konstruert dette er».

RA-traseen er jo ikke planlagt over øya – den skal langs strandlinjen på sørsiden – dels på ny fylling. En 70–75 meter høy skogkledd ås vil skille det vernede området med den gamle steinkirken og prestegården fra en eventuell ny stamveg, og kan gi muligheter.

Dette leserbrevet skraper bare litt på overflaten, men utfordrer det ikke til refleksjon over mange aktørers sløvhet knyttet til å søke sannhet om påstander og ekstrem pengebruk?