En storstilt russisk mobilisering på den russisk-ukrainske grensen er en realitet. Vestlige etterretningskilder mener at det står omtrent 120 000 soldater utstyrt med tunge våpen oppmarsjert langs grensen her.

Bakteppet her er at Russland krever at NATO går tilbake på sitt vedtak av 2008. Et vedtak som tilbyr Ukraina og Georgia mulige medlemskap en gang i framtiden.

Putin vil i denne forbindelse ha en garanti for at Ukraina aldri blir medlem i NATO, dette selv om Ukraina som en fri og selvstendig nasjon ønsker nettopp å bli medlem av forsvarsalliansen NATO. I denne forbindelsen uttaler NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg følgende, med klar adresse til Putin:

«NATOs forhold til Ukraina bestemmes av NATOs 30 medlemsland og av Ukraina. Det er ikke opp til andre og bestemme dette».

Putin har også rettet advarsler til Finland og Sverige om å søke NATO-medlemskap, uten at han her har satt synlig makt bak kravene. Her finner både den finske presidenten Sauli Niininstô og den finske statsministeren Sanna Marin det nødvendig i sine nyttårstaler å presisere at det er Finland alene som avgjør om landet skal søke medlemskap i NATO.

«I Finlands bevegelsesfrihet og valgmuligheter inngår også muligheten til å alliere seg militært og søke medlemskap i NATO, hvis vi selv tar en slik beslutning», uttaler den finske presidenten i denne forbindelsen.

Det burde være selvsagt at det er fullt og helt opp til frie og demokratiske land, som bl.a. Ukraina, Finland og Sverige å bestemme om de vil søke formelt medlemskap i NATO. Derfor blir det uhørt at Putin skal gjøre forsøk på å diktere bl.a. svensk, finsk og ukrainsk sikkerhets- og utenrikspolitikk.

Selv om Putin uttaler at han ikke har noen konkrete planer om en invasjon av Ukraina, så er det ganske matnyttig å minne om at han sa det samme i 2014 i forbindelse med annekteringen av Krim. Det spesielle her var at Putin brukte soldater uten kjennetegn, men som en i etterkant kunne fastslå var russiske spesialsoldater.

Selv om Putin i dag sier at han ikke har noen umiddelbare planer om å angripe Ukraina, så viser altså nær historie at han har løyet før. Å anvende løgn som et offensivt redskap er definitivt en fellesnevner hos autoritære ledere. Og her innehar samme Putin som tidligere KGB-offiser i så måte en god spesialkompetanse når det gjelder dette med manipulering av fakta. Jf. den kalde krigen og den rollen daværende KGB-major Putin da spilte.

På denne bakgrunn blir det derfor mer enn merkelig at vestlige politikere, her inkludert også norske politikere, har et så velvillig syn på den russiske lederen. Spesielt gjelder dette høyrepopulistiske politikere både her hjemme og ellers i Europa.

I så måte uttalte Carl I. Hagen i desember 2018 i et intervju på den russiske propagandakanalen RT (Russia Today) at han støttet den russiske annekteringen av Krim. Hagen omtalte her Krim, og dermed Ukraina som «russernes bakgård». En uttalelse som Putin sikkert satte pris på. For mange kommer kanskje Hagens uttalelser her som en overraskelse. Men ser vi dette i sammenheng med utviklingen innen vestlig høyrepopulisme, så er ikke dette så veldig overraskende.

Christian Tybring-Gjedde, FrPs utenrikspolitiske talsmann, har eksempelvis sagt mye om Putin og Russland. Han er enig med sin partikollega Hagen når det gjelder hans syn på Krim-annekteringen. Videre har Tybring-Gjedde uttalt til Agenda Magasin at «Russland er jo ikke et udemokratisk land eller antidemokratisk land». Den siste uttalelsen begrunner Tybring-Gjedde med at Putin er så populær.

Påstanden om at Putin er populær kan nok diskuteres, selv om en ting er åpenbart og klart: Putin er populær blant vestlige høyrepopulister. Eksempelvis betrakter franske Marine Le Pen Putin som den vestlige sivilisasjons redningsmann, og har tatt til orde for opprettelsen av en europeisk union med Putin i førersete.

En annen Putin-beundrer er den tidligere lederen av det britiske UKIP, Nigel Farage. Farage har bl.a. uttalt at Putin er den statslederen han beundrer mest. Som takk for alle disse komplimentene fra ytre høyre i Europa, har Putin finansiert noen av disse partiene, og samtidig brukt sine trollfabrikker til å spre falske nyheter for å skape splid og kaos blant vestlige demokratier.

Et sentralt spørsmål her blir da følgelig: Burde det ikke da snart ringe en bjelle i ørene på tilhengerne av disse høyrepopulistiske partiene? Hva hvis nå Putin finner tiden inne til å angripe Ukraina eller for den saks skyld de baltiske statene som tidligere også var sovjetrussisk okkupert? Eller hva om Putin har offensive planer rettet mot bl.a. Finland og Sverige. Jf. her Putins advarsel til disse to landene om å formelt tilslutte seg NATO.

Det faktum at Putin prøver å diktere hvordan frie og demokratiske land skal oppføre seg, burde få noen hver til å våkne.

NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg har flere ganger den siste tiden rettet en advarsel både mot Russland og Kina. Og det er en kjensgjerning at disse to autoritære statene har avholdt militærøvelser sammen, og det er videre en kjensgjerning at Kina på samme måte som Russland rasler med sablene når det gjelder det Taiwan. Derfor er det all grunn til, som også Stoltenberg gjør, ta truslene fra disse to statene på alvor.

-------------------------------------------

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!