I 1958 begynte Charles Keeling å overvåke konsentrasjon av CO₂ i atmosfæren, i håp om å finne et stabilt bakgrunnsnivå. Så viste det seg, at bakgrunnsnivået for CO₂, vokste hvert år. Veksten i CO₂, måtte komme fra et sted. Forklaringen ble forbrenning av fossilt brennstoff. I 1960-årene kom digitale datamaskiner. Med datamaskiner begynte en å lage klimamodeller, for å studere virkningen av CO₂-vekst i atmosfæren. NASA begynte med satellittbaserte målinger i 1978. En feil på satellitten, førte til at NASA mistet data for årene 1986–1992. Et institutt i Sveits laget en modell, som fylte gapet i måleserien. Modellen førte til at solen ble oppfattet som en stabil varmekilde, til vår moder jord.

Temperaturen på vår planet, har ingen middelverdi. I 1978 ble det, for første gang, laget en måleserie, som representerte global temperatur. Den nye måleserien viste at global temperatur hadde steget 0.8 grader, på 157 år. Kloden var under oppvarming. Når stråling fra solen var konstant, ble forklaringen akkumulert varme i jordens atmosfære. I 1980-årene var der sammenheng mellom CO₂ og global oppvarming. Dette bekreftet teorien om drivhuseffekten. Drivhuseffekten ble akseptert, med konsensus, av utvalgte forskere i FNs klimapanel. Menneskeskapt utslipp av klimagasser, fra fossilt brennstoff, hadde løftet global temperatur 0.8 grader. Klimamodeller beregnet, at dersom utslipp av CO₂ fortsetter, vil vi få en global oppvarming på 5–7 grader, framover mot år 2100.

Geopolitisk klimapolitikk

I 2007 fikk Al Gore Nobels fredspris for filmen «An Inconvenient Truth». Frykt for globale oppvarming, skapte frykt for framtiden. Rekkevidden av global oppvarming ble daglig videreformidlet i media, og frykten festet seg blant ungdom og politikere. I 2015 hadde FNs klimapanel møte i Paris. Klimapanelet hadde levert en rapport, som fortalte at verden var truet av global oppvarming. De skyldige var rike i-land, som nå må betale prisen. Over bordet foreslår USAs utenriksminister Hillary Clinton, at prisen skal være 100 milliarder dollar pr. år. Tallet ble tatt ut av luften, som et passende stort rundt tall. Beløpet skulle gå til u-land, for å bygge opp en karbonfri industri. Dette var ikke u-hjelp, men erstatning for påført global oppvarming, over 100 år. En ny karbonfri elektrisk industri, skulle redusere utslipp av CO₂, slik at framtidig global oppvarming, vokste bare 1.5-2.0 grader.

I juni 2017 vedtok Stortinget klimaloven, med tilslutning fra universitetene og næringslivets organisasjoner. Stortinget lovfestet her å redusere global temperatur, på vår moder jord. Virkemiddelet skulle være reindustrialisering og elektrifisering, for et globalt marked. Elektrifisering av industrien, skapte stor entusiasme rundt store pengeverdier, hos store kapitalforvaltere, store industrielle aktører og store forskningsprosjekter. Når staten hadde lovfestet å redusere utslipp av klimagasser, var det staten som måtte ta risikoen og kostnadene ved en grønn reindustrialisering. En kostnad, staten belastet skattebetalere.

Entusiasmen spredte seg. Statskanalen NRK fikk ny strategi. «Den rådende vitenskapen fra FNs klimapanel skal være utgangspunktet – nullpunktet – for journalistikken. Det skal ikke være opp til hver enkelt journalist å avgjøre dette». I Aftenposten slår rektorer fra 3 universiteter og ledere fra 10 forskningsinstitutter fast «Tre uomtvistelige fakta», om CO₂ og menneskeskapt global oppvarming. Alternative oppfatninger, var ikke diskuterbart, i herrens år 2020.

Høsten 2021, forteller vår nye statsminister, at klima er et eksistensielt problem. Vi skal leve av å redde klimaet. Pensjonsfondet skal kunne brukes. Utprøving av grønn industri skjer nå i Europa. Resultatet er ustabil energiproduksjon, ustabile energipriser, som varierer med vær og vind. Forholdene ligger til rette for en varig energikrise, og en gradvis avindustrialisering av Europa.

Tvilens mor

I naturvitenskap er konsensus tvilens mor. De første som advarte mot å stole for mye på klimamodellene, var klimapanelets egne forskere. Allerede i klimapanelets tredje rapport fra 2001, framgår det at klimamodellene ikke kan forutsi framtidige klimaendringer. I 2018 ble det publisert en evaluering av de mest avanserte klimamodellene. Ingen av modellene kunne gjenskape global oppvarming fra 1850. Når klimamodellene ikke kan beregne framtidig klima, kan en heller ikke styre framtidig klima.

I årenes løp får en bedre faktagrunnlag. Sammenhengen mellom CO₂ og global oppvarming varte bare i 20 år. Global oppvarming har steget bare 0.17 grader per dekade over 30 år. Stråling fra solen har variert 0.3 % over 300 år. Tidsperioder med minimum stråling fra solen, over 1000 år, har nå fått navn etter solforskere. Iskjerneprøver forteller oss at CO₂ vekst i atmosfæren startet på 1600 tallet, i den kaldeste klimaperioden på 4000 år.

Klimaets signatur

Med digitale datamaskiner ble det også utviklet bedre algoritmer for å analysere dataserier. Fra 1960-årene, og fram til vår tid, er det publisert en omfattende litteratur som viser signaturen til solsystemet i lufttemperatur, havtemperatur, nedbør, utbredelse av arktisk is, iskjerneprøver fra Grønland, osv. Signaturen til solsystemet forteller oss, at klimaet ikke er styrbart, og har ingen normal tilstand. Periodene viser samtidig at vi kan forvente en ny kald klimaperiode, allerede i dette århundret, som kan vare i 100 år. Isbreer vil da komme tilbake, slik de har gjort flere ganger, over en periode på 1000 år.

Forhastet klimapolitikk

Det er åpenbart, at vi har fått en forhastet klimapolitikk, som har skapt et forhastet grunnlag for grønn industrialisering. Bedre dataserier og bedre analysemetoder, har endret perspektivet på vår forståelse av klimaendringer. Fra et lukket systemperspektiv der klimaet er styrbart, til et åpent perspektiv, der solsystemet er herre over klimaendringer, på vår moder jord. Det betyr at vi må få en bedre systemforståelse av klimaendringer som et dynamisk system, omtrent som vi i dag forstår tidevannets korte og lange perioder. Det er forståelsen av klimaet, som et dynamisk system, som må danne grunnlag, for forvalting av økosystemer, vannressurser, energiproduksjon, matproduksjon, osv., i varme og kalde klimaperioder.

Harald Yndestad,Professor emeritus, NTNU Ålesund

-------------------------------------------

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!