Norges Forsvar – offer for skammelig politikk

Meninger

Olavsvern. For en tid siden holdt jeg på å ramle ut av stolen mens jeg så nyhetene på TV. Riktignok befant jeg meg på Hustadvika, om bord i hurtigruten, men det var ikke sjøgangen som nesten fikk meg ut av balanse, men uttalelsen til forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen om nedleggelse av marinebasen Olavsvern ved Tromsø. Her presterte ministeren å si at det ikke er nødvendig med noen fremskutt forsyningsbase; hvis ubåtene absolutt måtte til kai, kunne de fortøye ved sivile kaier i Tromsø. Til kai med munnkurv. Det er ganske ufattelig å høre en forsvarsminister si noe slikt. Selv for en forsvarsminister uten militærtjeneste, bør det være innlysende at en militær marinebase har andre funksjoner enn bare å ha ei kai å fortøye ved! Er det ingen i den yrkesmilitære verden som har forklart ministeren hvilken betydning en base har for operative, militære fartøyer? Hva slags rådgivere har hun? Nå kan en jo stille spørsmål ved mange av de politiske rådgiverne som statsrådene omgir seg med, de fleste er knapt nok tørre bak ørene, og med en livserfaring en kan skrive om på baksiden av et frimerke. Jeg har spurt en del fortsatt tjenestegjørende offiserer om hvorfor ingen har forklart ministeren om hvilke funksjoner en orlogsbase har, men fikk til svar at de hadde fått munnkurv! Ja, munnkurv er viktig hvis en skal gjøre karriere! Men har virkelig hele vårt offiserskorps blitt en gjeng med klakører? Kunnskapsløshet. Jeg kunne skrevet side opp og side ned med argumenter for Olavsvern, men nøyer meg med å stemple utsagnet til forsvarsministeren som nok et grelt eksempel på kunnskapsløshet og spill for galleriet. Systematisk avvikling Strøm-Erichsens utsagn føyer seg inn i rekken av idiotiske beslutninger som er tatt. Den er også et ledd i en systematisk avvikling av Forsvaret som har pågått og fortsatt pågår, noe jeg tidligere har skrevet om i innleggene: «Et Forsvar på ville veier», og «Et mer effektivt Forsvar – etterkrigstidens største bløff.» En må være ganske hjernevasket for å finne noe positivt med dagens forsvarspolitikk. Mens velgernes oppslutning om forsvar og Nato er solid forankret, minner forholdene i Forsvaret mer på en hønsegård under avvikling; man kapper hodet av hønsene, men de fortsetter å flakse omkring. Det er sannelig ikke rart den menige mann og kvinne stiller spørsmål ved om Forsvaret er bemannet med pengekløner uten budsjettansvar og om målsettingen til Forsvaret endrer seg fra dag til dag. Og det er flere gode grunner for å stille spørsmål ved mange ting: For eksempel hvordan det er mulig å bygge nye kystartillerifort som nedlegges før de tas i bruk, hvordan det går an å flytte et operativt hovedkvarter bare få år etter at det ble opprettet, hvordan forsvarsledelsen kan flytte fram og tilbake, og hvorfor generalinspektørene nå skal flyttes vekk fra den politiske ledelse når argumentet tidligere var det motsatte. Sløsing med skattepenger. Når vi i tillegg husker den opphetede striden om nye MTB-er som forsvarsledelsen ville skrote før de var tatt i bruk, Eurofighteren som forsvant i anbudsrunden, og reduksjoner av nødvendig utstyr i Afghanistan, er det sannelig ikke rart folk reagerer og spør om Forsvaret ikke evner å planlegge, og om de rett og slett ikke vet hva de holder på med. Det er tross alt skattebetalernes penger det opereres med! Med i denne kaotiske fremstillingen hører en arrogant Forsvarssjef, korrupsjonsanklager, rettssaker og golfspillende admiraler som må reise til Spania for å se lyset. Som et resultat av alt dette, sitter det igjen et frustrert befalskorps som kun ser fram til å kunne pensjonere seg, og et Forsvar uten entusiasme eller tro på det de holder på med. Truslene endrer seg. Den verdenspolitiske situasjon er i stadig forandring. Truslene endrer seg og våpenteknologien er stadig i utvikling. Det er over ti år siden jeg ble pensjonert. Dermed har jeg selvfølgelig ikke detaljerte kunnskaper om begrunnelsene for de forskjellige iverksettelser og kanselleringer samt skroting av våpen, bortsett fra det en kan lese i sivile og tilgjengelige media. Men grunnlaget for – og hensikten med – enkelte av de hyppige endringer tillater jeg meg å stille spørsmål ved. Jeg skjønner rett og slett ikke begrunnelsene. Det gjør heller ikke ennå tjenestegjørende offiserer som jeg har spurt – men så er jo de også pålagt taushet. «Hurtigforsvar» er urealistisk Jeg kunne listet opp en rekke eksempler på uforståelige avgjørelser, men la meg her og nå ta med bare ett grelt eksempel, den nylig omtalte skrotingen av Hauk-klassens missiltorpedobåter. For bare seks år siden ble fartøyene modernisert, med nye våpen, navigasjonssystemer og elektronikk samt oppgradering av Pingvin-missilene. Kostnadene med moderniseringen var 1,3 milliarder kroner, og meningen var at fartøyene skulle være i operativ tjeneste fram til 2015. Men her kaster man rett og slett vel en milliard skattekroner ut av vinduet, og skroter fartøyer som kunne vært viktige bidragsytere ennå i mange år. For eksempel til eskorte av handelsflåten utenfor Somalia, og ikke minst kunne vi hatt en fartøytype til trening og vedlikehold av MTB-kompetansen til de nye Skjoldklasse MTB-ene kommer og blir fullt operative. Det synes som om noen tror at forsvar kan etableres på kort varsel – men det tar dessverre lang tid før det blir effektivt. Som eksempel kan nevnes at i min tid regnet man med om lag sju år for å få et operativt minevåpen. Ministerens skjulte våpen. Etter skrotingen av MTB-ene består dagens marine av sju operative fartøyer, der «den skarpe enden» kun teller tre operative ubåter. De fire andre operative fartøyene består av minejaktfartøyer – men dette er fartøyer med defensive oppgaver. De tre nye fregattene er foreløpig tomme skall uten våpen. De 14 kystvaktfartøyene som Sjøforsvaret disponerer, er ikke på noen måte kampfartøyer. Tre ubåter er alt sjøfartsnasjonen Norge kan stille opp med per dags dato, og de er selvfølgelig fullstendig uegnet til håndhevelse av våre interesser ved en konfrontasjon – en ubåt kan kun senke fartøyer. Forsvarsministeren uttaler likevel at hun har de nødvendige styrker hvis det skulle være aktuelt. Jeg skulle gjerne visst hvilket hemmelig våpen hun har. Det må være godt gjemt. Nasjonens forsikring. Da jeg seilte som skipssjef på marinens forskjellige fartøyer, så sent som på 1980-tallet, hadde Marinen om lag 90 fartøyer, hvorav MTB-flåten besto av rundt 40. Det var i den kalde krigens dager, og vi trente på alle tenkelige scenarier. Og sist, men ikke minst: Vi hadde tro på det vi holdt på med! Derfor er det trist å se at det Sjøforsvaret vi var så stolte av, i dag faktisk er avviklet. Har vi glemt at Forsvaret er nasjonens forsikring? Og at kostnadene ved å ha et Forsvar er nasjonens forsikringspremie? Vi som har holdt på med dette, vet at det tar årtier å bygge opp et Forsvar! Vanlige mennesker slutter ikke å betale forsikringspremien selv om det har gått en tid siden de hadde bruk for den – men hva gjør regjeringen? Dette er skammelig politikk! Skammelig fordi dagens politiske ledelse ikke har lært av historien. Skammelig fordi vi har en forsvarsledelse som ikke evner å si klart ifra og som er blitt mer politikere enn fagmilitære. Skammelig fordi historien alltid gjentar seg – og når vi oppdager det, er det for sent. Øverland sa det: «Du må ikke sove!» I dag får vi bare sitere ham og håpe at noen våkner – før det er for sent. Einar Ebbesen Pensjonert Kommandør


Sunnmørsposten ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert etter publisering. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg.
Meninger