KRONIKK mandag 21. november 2011:

De nye hendene

Meninger

EU-utvidelsen østover har endret innvandringskartet for Norge, og ikke minst på Nordvestlandet. Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane er i landstoppen på bruk av utenlandsk arbeidskraft med et høyt innslag av østeuropeere. Høye forventninger til fremtidig arbeidskraftsbehov kombinert med økonomisk krise, høy arbeidsledighet og velferdskutt i mange av EU-landene bidrar til at stadig flere arbeidsinnvandrere og deres familier velger å bosette seg permanent. Arbeidsinnvandrerne er ikke lenger bare midlertidig arbeidskraft på korte kontrakter, men i økende grad innbyggere i våre kommuner og lokalsamfunn.

Befolkningsvekst

Kommunene på Nordvestlandet gir uttrykk for at arbeidsinnvandringen er viktig ressurs for bærekraft og vekst i lokalt arbeids- og samfunnsliv. Samtidig har mange kommuner kommet langt kortere med tanke på å involvere seg i konkrete tiltak. Et sentralt eksempel er norskopplæringen for denne gruppen. Slik sett har mange av kommunene ikke tatt konsekvensen av at arbeidsinnvandrerne er en ressurs.

Kommuneforskjeller

Svingende konjunkturer i lokalt næringsliv gir store variasjoner i tilstrømningen av utenlandsk arbeidskraft. Kommunene mangler oversikt over andelen utenlandsk arbeidskraft i kommunen, og næringslivet har lite kunnskap om kommunens tilbud til arbeidsinnvandrerne. Felles for de fleste kommunene er liten grad av helhetlig planlegging og systematisk arbeid overfor denne innvandringsgruppen. Arbeidsinnvandrerne og deres familier er stadig mer aktive mottakere av kommunens tjenester, og det er særlig innenfor helse, opplæring, NAV og bolig at etterspørselen merkes. Kommunene har med bakgrunn i registrerte behov blant arbeidsinnvandrerne iverksatt ulike tiltak knyttet til informasjon, rekruttering, kvalifisering og integrering. Det er imidlertid store forskjeller mellom kommunene, der noen kommuner også skiller seg positivt ut.

Ulike forutsetninger

I en studie gjennomført av Møreforsking har vi blant annet sett nærmere på situasjonen i fire kommuner; Ålesund, Flora, Stryn og Haram. Ulik næringsstruktur, kommunestørrelse og geografisk beliggenhet gir ulike forutsetninger for å tiltrekke seg utenlandsk arbeidskraft. Det er tydelig at kommunene Flora, Stryn og Haram har et større fokus på rekruttering og offentlig tilrettelegging for utenlandsk arbeidskraft enn hva som er tilfellet for det større by- og regionsenteret Ålesund. Det er per i dag et begrenset lovregulert offentlig ansvar for arbeidsinnvandrere, og det er grunn til å anta at variasjoner mellom kommunene kan forklares med kommunenes avhengighet av innvandring. Arbeid rettet mot arbeids- og familieinnvandrere kan for mindre kommuner med fraflyttingsutfordringer og mangel på arbeidskraft være en nødvendig strategi for opprettholdelse av livskraftige lokalsamfunn.

Norskopplæringen

De aller fleste arbeids- og familieinnvandrerne uttrykker stor grad av tilfredshet med å bo i Norge og på Vestlandet. Mange uttrykker en begeistring over den norske naturen, ren luft, ro og stillhet og det regulerte arbeidslivet som muliggjør fritid og tid til familie. Det er også stor tilfredshet med kommunens tjenester og tilrettelegging.

Stor utfordring

Den store utfordringen for mange av innvandrerne er språket. Utfordringen ligger ikke minst i det norskopplæringstilbudet arbeids- og familieinnvandrerne får. Kritikken knytter seg i hovedsak til tre forhold. For det første gis norskopplæring på bokmål i nynorskkommuner. Både innvandrerne, arbeidsgivere og ansvarlige i kommunene opplever at norskopplæringen har liten praktisk verdi og ikke gir god nok språkkompetanse i møte med et arbeids- og samfunnsliv preget av nynorske dialekter.

Opplæringstilbudet

Det andre knytter seg til opplæringstilbudet. I kommunene har det vært og er et varierende opplæringstilbud til arbeids- og familieinnvandrere. For det tredje blir kostnaden på norskkursene for høy, særlig om det er flere i samme husstand som har opplæringsbehov. I tillegg er det store forskjeller i opplæringstilbudet man får i den enkelte kommune, både med tanke på innhold, organisering og kostnad.

En unyttet ressurs?

En felles utfordring for mange av arbeids- og familieinnvandrerne er vanskeligheter med å benytte kompetanse og utdannelse fra hjemlandet. Manglende eller svake norskkunnskaper hindrer flere i å benytte fullt ut kompetansen fra hjemlandet, etablere seg på arbeidsmarkedet eller komme seg over i nye arbeidsforhold.

Godkjenning av utdanning fra utlandet medfører også utfordringer for mange. Innvandrerne sitter ofte på nyttig kompetanse og representerer en viktig ressurs i mange lokalsamfunn. Utfordringen er at mange ikke får gjort seg nytte av disse ressursene. Språk ser ut til å være det største hinderet for dette.

Tilrettelegging

Man bør merke seg at det i liten grad er innvandrernes egen motivasjon for å lære norsk som er utfordringen. Manglende tilrettelagt norskopplæring, manglende økonomisk bistand til norskkurs og manglende muligheter for å kombinere arbeid og opplæring er derimot viktige utfordringer. Arbeidsgivere, både i offentlig- og privat sektor, ser ut til å ta et begrenset ansvar for tilrettelegging og finansiering av norskkurs til sine utenlandske ansatte.

Ansvar

Det er grunn til å etterlyse en grundig diskusjon omkring offentlig finansiert norskopplæring, grad av arbeids- og næringslivsansvar for utenlandske ansatte og tilrettelagte norskopplæringskurs for arbeids- og familieinnvandrere. Spørsmålet er om arbeids- og familieinnvandrere er en uutnyttet ressurs gitt behovene for arbeidskraft og befolkningsvekst som vi etter alle solemerker vil møte i årene som kommer?