428 kommuner skal bli langt færre, og det vil føre til at bokmål og nynorsk kommer tettere på hverandre i mange lokalsamfunn. Da må det legges en strategi for hvordan man skal verne om de språklige vilkårene til alle innbyggerne.

Bokmålet dominerer

Hvilken målform man som voksen privatperson bruker her i landet, er et personlig valg. Oppveksten gir likevel et språklig utgangspunkt gjennom skolemål og språktradisjon i lokalmiljøet.

Manges språkvalg er samtidig preget av at styrkeforholdet mellom nynorsk og bokmål er skjevt. Det er ingen tvil om at alle nordmenn, både i oppveksten og senere, opplever at det er en storebror og en lillebror blant målformene. Bokmålsbrukere vokser ofte opp uten å støte på noe særlig nynorsk i det hele tatt. Men for nynorskbrukerne er situasjonen en helt annen. De får daglige påminnelser om at de hører til det språklige mindretallet, for bokmålet dominerer i massemediene og på andre nasjonale arenaer. Nynorskbrukere er i langt større grad enn bokmålsbrukere avhengige av å møte sin egen målform lokalt.

Likegyldig holdning

Snart skal norske kommuner finne sammen i en omfattende kommunereform. I noen områder vil nynorskkommunene komme sammen med andre nynorskkommuner. I andre områder blir nåværende nynorskkommuner slått sammen med kommuner der bokmålet dominerer. Disse kommunene er ofte større, og sentrum i den nye kommunen blir gjerne der. Da endres de språklige premissene, særlig for nynorskbrukerne.

Historisk har vi sett mange eksempler på en språklig la det skure-holdning når bokmål og nynorsk har kommet tettere på hverandre i en ny kommune. Språket er ikke noe man har sett behov for en strategi for. Bokmål har blitt det dominerende språket i kommuneadministrasjonen og på mange andre arenaer som er viktige i folks hverdag. Resultatet har vært at nynorskbrukernes språklige vilkår er blitt dramatisk svekket på kort tid, og at bokmålet har vunnet terreng uten at noen har rukket å spørre hvorfor. Det må ikke få skje igjen, og det må lokalpolitikerne som velges inn i 2015, ta ansvar for.

Språkstrategier

Bokmål og nynorsk er likestilte målformer i Norge etter et eget stortingsvedtak, det såkalte jamstillingsvedtaket fra 1885. Stortinget har flere ganger opp gjennom årene uttrykt at nynorsken trenger et særlig vern som den minst brukte av målformene.

På nasjonalt nivå sikrer målloven et visst språklig likeverd mellom bokmåls- og nynorskbrukere, ved at staten er forpliktet til å bruke begge målformene. Tilsvarende regler finnes ikke i kommunene. Det er med andre ord opp til kommunene selv å finne ut hvordan de språklige vilkårene til innbyggerne kan ivaretas.Kommunal- og moderniseringsdepartementet har uttalt at hensynet til nynorsken skal være viktig i sammenslåingsprosessen, og oppfordret kommunene til å sette språklige hensyn på dagsordenen i forkant av reformen. Noen vil tenke at strategier umulig kan være nødvendig for noe så sjølsagt og dagligdags som språket. Men dersom bokmåls- og nynorskbrukere skal få likeverdige vilkår lokalt, er det ikke bare nødvendig, men en forutsetning.

Reelle bruksspråk

Hva kan så kommunene konkret gjøre for at de nye storkommunene skal bli reelt tospråklige? Det korte svaret er å ha en plan, en plan for hvordan begge målformene kan bli reelle bruksspråk i den nye kommunen. Det vil bidra til større likeverd, samtidig som det er et viktig kulturelt signal til innbyggerne.

Presset fra bokmål er en velkjent sak i alle områder der nynorsk har tradisjon, også i de såkalte kjerneområdene. For å demme opp mot det har en del kommuner allerede i dag en målbruksplan. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har i flere år ut en pris til årets nynorskkommune. Kommunene som når opp i den konkurransen, har det til felles at de gjør et aktivt arbeid for å sikre nynorsken som bruksspråk. Det gir resultater.

Kommunen må derfor stille seg spørsmålet om hvordan den praktisk kan sikre at begge målformene brukes. Finnes det for eksempel tiltak som gjør tilsatte i stand til å bruke begge målformer? Og har man rutiner som sikrer at begge målformene faktisk blir brukt?

Hvilken målform møter kommunens innbyggere i brevet fra musikkskolen, informasjonen om kommunevalget, stillingsannonsen og på kommunens nettsider? Får skoleelever med nynorsk som opplæringsmål informasjon fra kommunen i den målformen? Møter barnehagebarna begge målformene når de blir lest for? Hver for seg kan språkbrukssituasjonene virke ubetydelige, men til sammen er de svært viktige for innbyggernes opplevelse av språklig likestilling.

Tar for gitt.

Språket er et av de meste sentrale kulturuttrykkene vi mennesker har. Samtidig skiller det seg ut fra det vi vanligvis tenker på som kulturarv, fordi vi bruker det hele tiden.

Både som mennesker og som språkbrukere er vi hele livet avhengige av fellesskap. Det er i et fellesskap vi tilegner oss språket, og det er i fellesskap vi dyrker og utvikler det. Og jo større det språklige fellesskapet er, jo tryggere blir den jevne språkbrukeren på seg selv. På dette området er situasjonen svært ulik for bokmåls- og nynorskbrukere.

Vi må ikke forledes til å tro at språket greier seg selv. Det trenger stell og vern, og god jord for å vokse videre. Det vi har brukt generasjoner på å bygge opp, lar seg lett bryte ned. Nynorsken og dens brukere har i dag et skrinnere jordsmonn enn bokmålet og trenger tettere oppfølging.

Derfor må språkstrategi være en viktig del av den store samtalen nå som kommuner finner sammen på tvers av språklige grenser.

ROY KRISTIANSEN

Direktør i Språkrådet