Min venn og tidligere kollega Harald Yndestad (HY) har skrevet flere faglig dype og grundige kronikker i Sunnmørsposten om klimaet, senest den 21. januar i år. HY har brukt et helt forskerliv på å lage klimamodeller basert på lange tidsserier over lufttemperatur, havtemperatur, CO₂-nivå og andre klimaparametere. Han må regnes som en kapasitet på dette området, med en rekke vitenskapelige publikasjoner. HY konkluderer med at klimaet lever sitt eget liv under påvirkning av sola, planetene og månen, og at endringer i klimaet foregår i sykluser uten å være styrbare. HY studerer de lange linjene i et stort perspektiv.
«Forhastet klimapolitikk»
Men en nagende tvil har oppstått i mitt indre. Slike studier av lange tidslinjer gjelder stasjonære fenomener i naturen, altså forhold som har nådd en likevektstilstand. Analysen forutsetter da at fenomenene gjentar seg, at de er periodiske. Dette vil også være en begrensning i den matematikken som brukes. Her ligger det en mulig fallgruve ved en sammenligning mot dagens klimasituasjon. En modell gjelder bare innenfor de forutsetninger som er gitt. Dette kan være en svakhet i HY sin konklusjon om forhastet klimapolitikk, en problemstilling som også synes å gjelde for klimarealistenes bruk av modeller.
Styrbarhet er et eget begrep i faget kybernetikk. Det betyr enkelt sagt at et system lar seg styre slik vi ønsker det. At et system ikke lar seg styre, betyr likevel ikke at systemet er upåvirket av ytre forstyrrelser, for eksempel at klimaet er upåvirket av menneskelig aktivitet på jorda. Den påvirkningen som menneskene utsetter klimaet for i dag, er ikke periodisk, men må regnes som et engangsfenomen. For å underbygge dette skal vi se på de tallfakta som finnes. Mengden fossilt materiale (kull, olje, naturgass) på jorda er anslått å tilsvare 10 000 milliarder tonn (Gt) karbon. Omkring en tiendedel av dette regnes som utvinnbart, altså 1000 Gt. Alt dette materialet har sitt opphav i atmosfærisk karbondioksid som gjennom geologiske perioder på millioner av år har blitt bundet i organisk materiale gjennom plantenes fotosyntese ved hjelp av solenergi. Når dette organiske materialet brytes ned uten tilgang til oksygen, dannes fossilt materiale.
Atmosfærens innhold av karbondioksid har de siste 50 år steget fra 0,03 vektprosent, som tilsvarer 600 Gt karbon, til 0.04 vektprosent, tilsvarende 800 Gt karbon. De årlige menneskeskapte utslipp av karbondioksid til atmosfæren har i den samme perioden steget fra ca. 7 Gt til 15 Gt karbon. Med fortsatt samme forbruk av fossile materialer i årene framover, vil menneskeheten i løpet av de neste 30 år ha tilført atmosfæren en mengde karbondioksid av samme størrelse som førindustrielt nivå. De 1000 Gt utvinnbart fossilt materiale vil da være forbrukt. På under 100 år reverserer menneskene den prosessen som naturen har brukt millioner av år på å utføre. Riktig nok vil havet og biosfæren over tid ta opp noe av denne økningen av karbondioksid i atmosfæren og dermed drive systemet mot en ny likevektstilstand. Dette er imidlertid langsommere prosesser, slik at det kan ta lang tid før en ny likevekt er etablert. Det fossile forbruket bærer uansett preg av å være en kraftig engangspåvirkning på atmosfæren. I geologisk tidsregning blir fossilperioden å betrakte bare som et øyeblikk.
Matematisk kalles en slik rask påvirkning for en deltapuls. Det spesielle med en deltapuls er at den påvirker alle dynamiske systemer, hurtige som langsomme. Det er responsen fra denne deltapulsen vi vil få merke i årene som kommer. I verste fall kan den vekke opp slumrende fenomener i naturen som påvirker klima og miljø på irreversibelt vis.
Webjørn Rekdalsbakken
-------------------------------------------
Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.